Farvel til fanene

SV vokser og kan få makt i flere av de store byene. Politikken er modernisert, de røde flaggene pakket ned og budskapet er spisset mot markedet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SOM SKAL

lykkes i politikken, må ha en klar profil i de sakene som er viktigst for velgerne. Derfor ser vi at partiene i økende grad prøver å framstå som merkevarer med formstøpte egenskaper og sympatiske verdier. SV har tatt konsekvensen av dette og rykker fram på meningsmålingene. Partiet har modernisert sin kommunikasjon, men framfor alt er det blitt mer pragmatisk. SV vil ha makt, ikke bare opptre som nasjonens sosiale samvittighet.

DET NYE SV

er et resultat av årelange interne kamper og en bevisst satsing på et moderne partiapparat. De teoristerke museumsvokterne er drevet tilbake til kulissenes kulde og Kristin Halvorsen har med myndighet og mildhet disiplinert ei stortingsgruppe som rommer betydelige politiske motsetninger. Det arbeides etter en langsiktig politisk strategi: Hovedbudskapet skal være klart, framtidsrettet og appellere til det markedsanalytikerne kaller «moderne idealister». Framfor alt skal budskapet gjentas år etter år. Det er derfor Kristin Halvorsens retorikk kan kokes ned til fire ord: unger, skole, miljø, rettferdighet.

SOSIALISME

er derimot et ord som i praksis er satt på indeks. Partiet heter SV, ikke Sosialistisk Venstreparti. Prinsipprogrammet fra 1995 har nærmest karakter av å være et historisk kildeskrift. Så er det da også proppfullt av heftig tro på offentlig kontroll, kollektive løsninger, statlig eierskap og høyere skatter. Det langt mer moderne arbeidsprogrammet farer lett over sosialistiske besvergelser og går i stedet løs på praktiske politiske løsninger.

SV s HAMSKIFTE

er den ene hovedgrunnen til at partiet har brutt gjennom det politiske glasstaket som tidligere gjorde at det stoppet på et nivå rundt ti prosent. Sosialismen beskrives og oppfattes ikke lenger som en samfunnsform, men som et verdisyn. Det er derfor Kristin Halvorsen alltid er så rask til å oversette partiets historiske plattform: Sosialisme er bare et annet ord for rettferdighet. Og hvem er vel mot det?

DEN ANDRE

grunnen til at SV har brutt en barriere, er at utenriks- og sikkerhetspolitikken ikke lenger går som en mur gjennom det politiske landskapet. Den politiske venstresida i Norge ble til som en protest mot alliansepolitikken og medlemskapet i NATO. Men denne posisjonen var også hovedgrunnen til at verken SF eller arvtakeren SV klarte å løfte partiet fram til maktposisjoner. Nå er den kalde krigen over og SVs NATO-motstand er skjør og uklar. Fra å være en betydelig ulempe er partiets skepsis til USA blitt en like klar fordel. Supermaktens kriger i Afghanistan og Irak har skapt betydelig uro i norsk opinion, også langt ut over de kretser som tidligere ble kalt antiamerikanske.

MENINGSMÅLINGER

viser at SV kan bli større enn Arbeiderpartiet i flere større kommuner, bl.a. i Oslo og Tromsø. En slik utvikling vil være et politisk jordskjelv som vil sende rystelser inn i alle deler av Ap. Selv om Jens Stoltenberg opptrer galant og samarbeidsvillig overfor Kristin Halvorsen, er skepsisen dyp i partiapparatet. Et SV med ny styrke og selvsikkerhet vil være en utfordring som går rett til kjernen av Ap's problemer. Partiet har ikke klart å fullføre den moderniseringsprosessen som ble påbegynt av Thorbjørn Jagland, Einar Førde og Gro Harlem Brundtland. I stedet er det SV som fanger opp saker og velgergrupper som Ap mener de har odel på.

SPØRSMÅLET

er hvor robust SVs framgang er. Et godt valg vil styrke partiets ledelse og dens maktorienterte strategi. Men Kristin Halvorsens piruett i skolepolitikken viser at man trenger mer enn Møllers tran for å innføre valgfrihet og individualisme i et parti med sterke sosialistiske røtter. Og det lyder fremdeles hult når Øystein Djupedal prøver å overbevise velgerne om at SV er best for næringslivet. Det er ikke så enkelt å bli ny.

PÅ DEN ANNEN

side har partiledelsen vist evne til både nøkternhet og langsiktighet. F.eks. har den ikke overspilt SVs sentrale rolle i barnehageforliket, noe som må ha vært umåtelig fristende. Men det er også slik at stor framgang øker appetitten på mer suksess. Derfor kan SV raskt nærme seg politikkens evige dilemma: Valget mellom det populære og det prinsipielle.