Farvel til FN-lua

Norske F-16-jagerfly skal til Afghanistan for å bombe. Er tida for norske fredsbevarende styrker over?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANAS-BASEN (Dagbladet): Jeg sitter på den amerikanske Manas-basen i Kirgisistan, langt inne i Sentral-Asia, og har hørt amerikanske offiserer fortelle om krigen mot internasjonal terrorisme. I denne krigen deltar også norske soldater, og flere skal det bli. Til høsten blir etter planen inntil seks norske F-16-jagerfly stasjonert på Manas-basen, der de skal delta i amerikanskledede operasjoner mot det som er igjen av soldater fra al-Qaida og Taliban.

MINNENE FRA UTALLIGE besøk hos norske FN-soldater i Sør-Libanon kommer over meg. I tjue år var FN-Ola et fredsbevarende element i dette eksplosive området. Ved hjelp av sindighet og godt norsk bondevett klarte norske soldater å forhindre voldsepisoder og stridshandlinger. Forholdet til lokalbefolkningen sto i fokus, og den blå FN-lua var et symbol på fred. De norske soldatene var likestilt med andre nasjoner som deltok i FN-styrken UNIFIL, og ordrene kom fra FN i New York.

I dag er situasjonen en helt annen. I krigen mot Osama bin Laden er det amerikanerne som sitter i førersetet. Ordrene kommer fra Washington og ikke fra New York. Her er det ikke først og fremst konsensusbegrepet som gjelder. Og det pågår en krig som ingen vet hvor lenge vil vare.

- USA har vært en garanti for Norges sikkerhet i femti år, og det er bare naturlig at vi gir amerikanerne hjelp når de trenger det, sier en norsk soldat på Manas-basen. Det er en gjengs oppfatning at krigen mot terror er viktig, men den er ikke helt uproblematisk. For militærmakt er bare en av flere måter en kamp mot internasjonal terrorisme kan vinnes på. Her må også politiske og økonomiske virkemidler tas i bruk. Gjør amerikanerne det i særlig stor grad? Bør det ikke bygges og ikke bare bombes i det krigsherjede Afghanistan?

NORGE HAR VED HJELP AV sin økonomiske bistand og sitt internasjonale fredsarbeid skapt seg ry som en nøytral deltaker på verdensarenaen. Vi er et lite land uten stormaktsambisjoner, og landene vi samarbeider med har hatt tillit til at vi ikke har hatt noen skjult dagsorden. Dette så positive omdømmet kan det snart være slutt på. I Afghanistan deltar Norge blant annet med mineryddere i den internasjonale fredsstyrken ISAF i Kabul. Det er relativt uproblematisk, ikke minst fordi minerydding er en humanitær virksomhet. Langt mer komplisert blir det når norske spesialstyrker deltar i krigen mot Osama bin Laden. Uansett hvor viktig den kampen er, blir den av en del afghanere oppfattet som en amerikansk affære. Det er forståelig når norske bistandsarbeidere er bekymret for at den offensive norske militære rollen kan føre til at de ikke lenger oppfattes som nøytrale. Det norske flagget er ikke en like viktig garanti for sikkerhet og velvilje som tidligere.

Norsk forsvarspolitikk er i omstilling, og en stor del av den framtidige aktiviteten skal legges på utenlandsoperasjoner. Fra politisk hold og fra Forsvarets side ønsker man mer deltakelse i operasjoner som de i Kosovo og Afghanistan. Men fins det noen smertegrense for hva norske soldater i framtida skal være med på?

ETTER AFGHANISTAN har president George W. Bush planer om et militært felttog mot Iraks diktator Saddam Hussein. Norske politikere tar i øyeblikket ikke bølgen ved tanken på å være med på en slik krig, men spørsmålet kan bli aktuelt. Manas-basen er ikke en ideell base for operasjoner mot Irak, men den kan - om kirgisiske myndigheter tillater det - bli en tvingende nødvendighet. For det er slett ikke sikkert at Saudi-Arabia og andre arabiske naboland godtar et amerikansk nærvær for å nedkjempe Saddam Hussein. Når Norge og seks andre land utenom USA utgjør en integrert og samkjørt del av Manas-basen, vil det ikke være overraskende om amerikanerne ønsker fortsatt lagspill i sin kamp mot det onde i verden. Her kan norske myndigheter komme opp i et dilemma.

SELV OM DET IKKE er et dagligdags tema, diskuterer norske soldater også den nye rollen de er satt til å spille. Selv om ingen vil gå offentlig ut og si det, er det blant enkelte en viss bekymring for framtidige operasjoner. Ola soldat har nemlig et litt annet lynne og en litt annen tilnærming enn US Marines, selv om ikke det synes i det daglige samarbeidet.

For norske myndigheter er frivillighet et stikkord for deltakelse i framtidige internasjonale militæroperasjoner. Denne frivilligheten er ikke alltid så selvfølgelig. På flere områder vil det være få folk med spesialkompetanse, og da kan man ikke svikte verken sine arbeidsgivere eller kolleger. Når norske myndigheter og forsvarsledelsen har gått inn for å delta i en internasjonal operasjon, er det heller ikke lett å si nei, spesielt ikke hvis det dreier seg om offiserer. Her er lojalitet et stikkord.

Men det vil ikke alltid være like lett å komme hjem til ektefellen og fortelle at man skal i krigen.