Farvel til reaganomics

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da president Barack Obama la fram sitt første budsjett i uka som gikk, tok han farvel med tankene og ideene bak reaganomics (som har dominert amerikansk politikk de siste 30 år) og introduserte sin egen variant av johnsonomics etter Lyndon B. Budskapet var at det er usant at skattelettelser som gjør de rikeste uanstendig rike, overrisler økonomien og løfter både middelklassen og de fattigste. Reaganomics har løftet de rikeste til himmels mens middelklassen har stått stille og delvis blitt innhentet av fattigdomsgrensa.

Barack Obama tok et kraftfullt farvel med den mest slitesterke formuleringen fra Ronald Reagans valgkamp i 1980 om at «staten er problemet». I stedet relanserte han den statlige aktivismen som Lyndon B. Johnson sto for da han i 1965 la fram sitt «Great Society », og fikk Kongressen med på de mest omfattende velferdstiltak siden Franklin D. Roosevelts «New Deal» på 1930-tallet.

Men det er ikke nok for Obama at han og hans politikk er populær hos velgerne. Han må også få med seg kapitalistene som foreløpig har reagert med å dumpe børsen ned til det halve av toppnivået før nedturen startet. Han må også overbevise kineserne om at det er i deres egen interesse å lånefinansiere hans ambisiøse planer. Obama må klare å holde amerikanske velgere overbevist om at staten under hans ledelse kan få alt dette til uten at planene krasjlander i byråkratisk seminarisme, lange køer og ineffektivitet.

Det er likhetstrekk mellom Obamas og Reagans evner til å kommunisere med velgerne. Men de har også et økonomisk likhetstrekk: begges budsjetter har enorme underskudd. USA var forgjeldet da Reagan forlot Det hvite hus. Obama har lovet å redusere underskuddet. Det krever reduserte utgifter og økte inntekter i form av økte skatter. De utfordringene har Obama foreløpig valgt å la ligge.