Fasaden sprekker

I statsvitenskapelige lærebøker kalles det vikarierende motiver. På folkemunne heter det å slå på skåka og mene merra. Det er nærliggende å forklare det som nå skjer internt i Arbeiderpartiet nettopp med slike vendinger. Hva er det som ligger bak debatten om samarbeidspartnere like etter regjeringsskiftet? Jages det større vilt enn en fjern koalisjonspartner?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utgangspunktet kan synes så galt som tenkelig er. Ikke før har Jagland hengt av seg statsministerfrakken, så får han høyst motvillig en debatt i eget parti om framtidig regjeringsstrategi. Og Kjell Magne Bondevik utpekes som den nærmeste alliansepartner før han er blitt tørr bak sine statsministerører. Det er tilsynelatende en utidig og absurd debatt. Egentlig, som det heter for tida.

  • Men så er det likevel ikke det. For det er helt tydelig at nå er det behov for å lufte ut i Arbeiderpartiet. Det er ikke så underlig i et parti som i årevis febrilsk har dyrket disiplinen etter de ødeleggende oppgjørene i 70- og 80-åra. Bare Rune Gerhardsen våget å bryte idyllen under Gros autoritet, og ble straffet brutalt for det. Så vidt gikk det at EU-valget, partiets verste nederlag i etterkrigstida, ikke ble nevnt med ett ord på landsmøtet like etter folkeavstemningen. Selvransakelse var blitt fremmedord. Fasaden holdt også i sommer etter Thorbjørn Jaglands historiske ultimatum. Det var valgkamp. Men nå holder ikke proppen lenger, selv om Jagland og partiledelsen gjør sitt ytterste for å holde den på plass.
  • Det er nettopp det som er det farligste for Jagland nå. Han styrer ikke partiets dagsorden. Debatten går sin gang mot hans vilje. Han vil også få problemer med å komme på banen, for han har selv sagt at denne debatten er uinteressant. Og det har han på mange måter rett i. For et halvt år siden kunne det vært mening med en slik debatt. Men det er oppgjøret etter sommerens store fadese som nå foregår. Og så kan det kanskje være en tilfeldighet at så mange av Gros tidligere statsråder er kommet på banen mot Jagland. Men det er grunn til å tvile.
  • Jagland har selv gått av på grunn av manglende støtte. Skal hans begrunnelse for å gå av tas alvorlig, må han i framtida søke tilstrekkelig støtte sammen med andre partier. Det er enkel matematikk i dagens partibilde. Når han vender det døve øret til debatten, må han også mene det er uaktuelt å komme tilbake til makten i denne perioden. Men det kan han ikke si. Kirsti Kolle Grøndahl har i tillegg til samarbeidsutspillet sagt at Arbeiderpartiet kan komme tilbake med en annen statsminister. Riktignok la hun til at dette ble sagt i en statsvitenskapelig forsamling, og at det dermed var mer teori enn realitet. Likevel må hun tolkes slik at 36,9-kravet nærmest var et personlig påfunn av Jagland, som partiet ikke er bundet av. Det har hun på mange måter rett i. 36,9-grensen ble aldri vedtatt i sentralstyret eller noe annet partiorgan. Det ble pønsket ut av Jagland og hans nærmeste krets som et valgtaktisk utspill, og kom fullstendig overrumplende på partiets kandidater rundt om i landet. Jagland hadde jo sagt det motsatte tidligere på sommeren.
  • De som i dag krever en eller flere faste samarbeidspartnere til Arbeiderpartiet, tenker mer matematikk enn politikk. Et slik samarbeid kan bli en politisk tvangstrøye i regjeringsposisjon. Arbeiderpartiet vil også i overskuelig framtid ha behov for å kjøre politisk slalåm med Høyre som port i mange viktige saker. Men større ting står på spill en gang i framtida. Arbeiderpartiet må ha frie hender når neste EU-debatt melder seg. For den vil komme. Da kan ikke partiet befinne seg i et skjebnefellesskap med gamle EU-motstandere.