Fast eiendom i nord

Skal vi overlate til Russland og USA å utvikle energiressursene i nord, eller skal Norge utnytte sin gunstige posisjon og ta ledelsen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I førti år

under den kalde krigen var Norge USAs landfaste hangarskip og lyttende øre i havet, fast oppankret helt inntil hovedfienden Sovjet. Norge var kort og godt det strategene i Pentagon gjerne omtalte som en fast eiendom av stor, strategisk betydning. Men så falt Muren og Sovjet gikk i oppløsning i 1991. USA har i dag nesten tømt forhåndslagrene i Trøndelag fordi utstyret trengtes verden rundt i den pågående krigen mot terror, og den amerikanske marinen seiler bare noen sporadiske jaktubåter der for å passe på de rakettubåtene russerne sender ut på tokt av og til.

Norske utenriksministere erfarte utover nittitallet i det forrige århundre at samtalepunktene om nordområdene havnet stadig lenger ned på dagsordenen. Inntil de nå på nytt omfattes av stigende interesse i Washington. Årsaken er at USA nå mener det er for risikabelt å fortsette energiavhengigheten av egne spekulanter av Enron-typen, og leveranser fra Midtøsten der utviklingen er høyst usikker enten vi snakker om Irak, Iran, Saudia Arabia eller andre sjeikdømmer.

Næringslivsutvikleren

Johan Petter Barlindhaug trakk forleden fram på et seminar i Europaprogrammet det underdekkete toppmøtet i St. Petersburg i august i fjor der den amerikanske energiminister Spence Abraham varslet USAs framtidige behov for nye, omfattende leveranser av flytende naturgass, såkalt LNG, som fraktes på skip. Her er det Nord-Norge og særlig Finnmark kommer inn.

I vår tid er energi både strategi og sikkerhetspolitikk. Professor Øystein Noreng er bare en av mange kommentatorer og forfattere som hevder at den amerikanske invasjonen i Irak handlet om kontroll over oljereserver som alternativ til Saudi-Arabia, og ikke masseødeleggelsesvåpen eller mishandlede og undertrykte irakere.

Til seminaret

forleden hadde Jon Bingen, som leder Europaprogrammet, invitert Candy Green fra det amerikanske energikontoret i USAs utenriksprogram. Diplomatisk, men klart, går det fram av Greens foredrag at USA har svært, svært stor interesse av at de omfattende gassprovinsene i Barentshavet, der Snøhvit bare er en beskjeden utkantstart, blir utviklet både på norsk og russisk side.

Barlindhaug som utrettelig taler for næringsutvikling i nord, spør retorisk om Norge skal overlate til Russland og USA å utvikle de russiske ressursene, eller skal Norge utnytte sin gunstige posisjon og ta ledelsen? Skal miljøforkjemperne få dominere all debatt, eller skal det være plass til industri, bygg og anlegg?

Norge

har den store fordelen at påviste og sannsynlige gassreserver i våre områder ligger innenfor dagens lønnsomhetsgrense på under tjue mil fra land. Russerne må ut femti mil til sine kjempefelt der ett av dem alene er to- tre ganger større enn Troll som er vårt største gassfelt.

Dette handler også om fisk som er den fornybare, men sårbare ressursen i området. Barlindhaug synes miljøforkjemperne har fått altfor mye å si i utvinningsdebatten. Så lenge produksjonen av LNG foregår på land, er miljørisikoen begrenset til letefasen, mener han.

Den norske

forsvarssjefen har lagt fram sin militærfaglige utredning der nesten all norsk militær slagkraft i framtida skal legges inn i superkostbare ekspedisjonsavdelinger som kan sendes til Afghanistan og Irak og andre fjerne land. Samtidig bygges den stående hærstyrken hjemme ned til rundt en brigade, og da blir det tynt mellom soldatene også i nordområdene. Jacob Børresen er bare en av mange fagmilitære eksperter som nå sitter i seminarer og sier at våre allierte ikke kommer oss til hjelp i en krisesituasjon fordi vi har skaffet oss tilgodelapper i Midtøsten eller Sentral-Asia, men fordi det er i deres egen interesse, og når de kan lande med lav risiko i et område der mottakerlandet selv er i stand til å ha kontroll.

Noen dager

før Europaprogrammets seminar var det polareksperten Olav Orheim - som har ledet nordområdeutvalget - som stilte seg kritisk til at vi sultefôrer beredskapen både politisk, diplomatisk og militært rundt våre egne interesser og strategiske nærområder. Det kan gi grobunn til alvorlige kriser og konflikter dersom Norge ikke gjør sin del av jobben godt. Og i tide.