Fatale Alma

Fatale damer har vært omkring oss til alle tider. Alma Mahler, wienerkretsens elskerinne, må være den mest fatale av alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALMA MAHLER, komponisten Gustav Mahlers hustru, var en dame utenom de fleste. Begavet, vakker og tindrende erotisk huskes hun i dag først og fremst for sine menn. Men er det rettferdig?

Sitt første kyss skal hun ha fått av den berømte maler Gustav Klimt. Dikteren Gerhard Hauptmann var en tidlig elsker. Dirigenten Alex Zemlinsky, hennes musikklærer, var så forlibt at han ble syk da Alma slo opp for å gifte seg med Gustav Mahler, den gang Wieneroperaens sjefdirigent.

MAHLER FORSØKTE å tukte «sin ville skapning», og oppsøkte blant andre Sigmund Freud for å få trøst og råd da Alma etter flere eventyr ga seg hen til Walther Gropius, den geniale arkitekten, Bauhaus-retningens og funksjonalismens skaper. Da forholdet til Gropius etter hvert gikk over styr og Mahler dessuten døde, giftet Alma seg med Oskar Kokoschka, den tyske ekspresjonismens mester. Kokoschka var fullstendig besatt av Alma, han ble som vill og gal av hennes erotiske kraft, noe hans bilder fra dette tidsrommet tydelig viser. Etter tre heftige år brøt Alma av og giftet seg med dikteren Franz Werfel («Sangen om Bernadette»), hennes elsker gjennom mange tidligere år, ja far til ett av hennes barn født i ekteskapet med Gropius. Da barnet seinere døde, skrev komponisten Alban Berg fiolinkonserten «Dem Andenken eines Engels». Det var nok barnets mor han hadde i tankene. Alma holdt likevel fast ved Werfel og fulgte med til USA da nazismen gjorde livet umulig for jødiske intellektuelle hjemme. Werfel døde i Hollywood i 1945, da var Alma 66. Hun flyttet til New York og rakk ett ekteskap til, med en ubeskrevet teolog denne gang, før hun døde i høy alder i 1964.

HVA SKAL MAN SI til slikt? Alma sa selv at intet smakte bedre enn sæden fra et geni. Hun tok unektelig til seg av varen. Men her er mer enn som så. Kunstverk av merkelig og kaotisk originalitet innen musikk, maleri, skjønnlitteratur og for hva man vet også arkitektur, ligger strødd langs hennes livsvei, skapt av de partnerne som ble som mest besatt av hennes person. Var hun da egentlig en femme fatale som dreide hodet rundt på de menn hun plukket ut etter berømmelsens katalog, eller var hun en selvstendig virkende erotisk kraft som først og fremst forløste andres talenter?

BLANT FEMINISTER har den gode Alma rimeligvis vunnet et tvetydig ry. Men egentlig burde man heve blikket og innse at det å forstå en bestemt kunstnerkrets' inngruppe-kjæreste, det er å forstå kretsen selv, dens karakter og talenter. Wienerkretsens Alma blir da det evig kvinnelige sett fra denne 1890-tallsgenerasjonens noe spesielle mentale vinkel: en frigjørende, lidenskapelig, erotisk-mystisk, halvt irrasjonell vinkel, som i sin virketid fra 1890- til 1930-tallet representerte Europas ytterste modernitet. Slik løser det biografisk bisarre seg opp og blir til kollektive egenskaper. Alma Mahler-Gropius-Kokoschka-Werfel m.m. framstår som del av en større helhet. Fatal - ja visst, som Europas modernisme i det hele.

DET NYESTE BIDRAGET til Alma-forståelsen vises i øyeblikket på teatret i Venezia. Skjønt teater: «Alma. A Show Biz ans Ende», en forestilling skapt av Paulus Manker, vises ikke på en scene, men i hele Palazzo Zenobio, der handlinger utspilles i mange rom samtidig og framføres på flere språk, alt i skjæret av levende lys, leser jeg i anmeldelsene. Fire skuespillerinner gir liv til hovedpersonen i hennes forskjellige livsfaser. Elskere roper og stønner fra hvert rom i palasset.

Og hvorfor ikke? En person som Alma, født Schindler, piken fra Wien som ville ta fiolintimer for å bli en brukbar yrkesmusiker, fikk et liv som vel et stykke på vei må forstås som et kunstverk. «Åndfullt, meningsrikt og fullt av lidenskap,» sier anmeldere i Wien om det som skjer i det venetianske palasset. Forestillingen spilles til og med 23. september.

Neste år blir den å se i New York.