Fatalt for FN

Verdensorganisasjonen står overfor pest eller kolera, den kan bli presset ut i angrepskrig eller bli spilt ut over sidelinja.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Noe illevarslende hefter ved den lille gangen inn til sikkerhetsrådsalen i FN-bygningen. Når krig og konflikt truer, er det der verdens statsmenn uttaler seg, og det er der vi pressefolk klumper oss sammen for å høre på dem.

Mye mer illevarslende er det om dette internasjonale fokuspunktet blir helt uviktig. Om ingen gidder å møte opp, for det er ikke i FN det skjer.

FNs AUTORITET kan være endret når denne uka er over. Den 58 år gamle verdensorganisasjonen står overfor to ødeleggende scenarier. Dersom USA i morgen ikke får sine ni stemmer for resolusjonen som begrunner krig med Irak, kan krigen være i gang i løpet av et par dager. President George W. Bush har klart sagt at USA vil avvæpne Irak med eller uten FN. I åpen konflikt med Sikkerhetsrådet er det ingen grunn til å vente med angrepet på Irak. Da har verdens eneste supermakt pekt nese av FN og tatt seg til rette på egen hånd. FN sitter igjen som den virkelig avvæpnede.

Skulle USA klare å presse til seg ni stemmer og ingen veto, er ikke situasjonen stort bedre. FN vil da framstå som et skalkeskjul for en krig nesten hele verden er imot. Verst av alt, en angrepskrig som et av medlemslandene har valgt å føre. En amerikansk/britisk krig basert på FN-støtte fra Guinea, Kamerun, Angola og Bulgaria vil dessuten få et tragikomikkens skjær over seg.

DE MEST PESSIMISTISKE drar parallellen til Folkeforbundets svanesang. En av årsakene til oppløsningen av førkrigstidas verdensorganisasjon var at den med hendene i fanget så på at Benito Mussolini marsjerte inn i Etiopia i 1935. Folkeforbundets prestisje kom seg aldri etter dette.

Ironisk nok er forbundets historie en av George W. Bushs begrunnelser for krigen. Han har gang på gang advart FN mot å bli irrelevant - som Folkeforbundet - dersom ikke alle resolusjonene om avvæpning av Irak følges opp. Et resonnement som The New York Times kommenterte på lederplass i går med at dersom Bush går til krig for å berge FNs ære, er det jevngodt med det vanvittige uttrykket fra Vietnamkrigen: «Vi måtte bombe landsbyen for å redde den.»

SKURKEN er USA. Landet har aktivt undergravd FNs prestisje ved først å be om Sikkerhetsrådets støtte og så framholdt at den ikke spiller noen rolle. Men med respekt å melde, også andre FN-land har bidratt til verdensorganisasjonen katastrofale situasjon. Resolusjon 1441 som forlanger Iraks avvæpning og truer med «alvorlige konsekvenser» dersom den ikke blir fulgt opp, ble vedtatt enstemmig 29. november. Den gangen var alle så lettet over at USA hadde valgt «FN-sporet» at knapt noen tenkte tanken helt ut om hvordan sluttspillet overfor Irak kunne komme til å arte seg. Da var også Norge - som medlem av Sikkerhetsrådet - for en resolusjon nr. 2. Nå er Norge ute av rådet og slipper unna vånden i morgendagens stemmegivning.

KOFI ANNAN sier at han ikke er så redd for FNs autoritet.

- FN er mye større enn Irak-krisen, sier han. Det er ikke sikkert han har rett. Hele FN-byggverket er tuftet på annen verdenskrig og balansen mellom seierherrene i den. Det er i seg selv en utdatert konstruksjon. Organisasjonen har ingen heroisk historie av aktiv og modig handling å trekke på. I Koreakrigen, Golfkrigen og i Afghanistan hadde FN en rolle, men rekken av kriger, kriser og folkemord hvor FN har vært tilskuer er lang. Drapene i Bosnia og i Rwanda fikk skje uten at FN gjorde noe.

- Bortsett fra en kort periode etter den kalde krigen har FN vært en serviceorganisasjon hele sitt liv, sier redaktøren av tidsskriftet Foreign Affairs, James Hoge.

Interessant nok kan nettopp servicerollen bli det som tvinger USA tilbake til FN. En gjenoppbygging av Irak kan neppe gjøres uten deltakelse fra FN.

MEN, OVERBEVISTE amerikanske unilateralister ser allerede for seg en ny løselig internasjonal organisasjon. Den konservative spaltisten Charles Krauthammer skriver i The Washington Post om det urkomiske i at USA skal spørre noen som helst om å få gå til krig, og konkluderer med at FN og NATO vil visne bort av egen betydningsløshet.