Fattig historie

Mens politikere og forskere krangler om fattigdom, har Odvar Nordli en historie å fortelle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det er en grense for fattigdom, men det er uenighet om hvor den går. Da de rødgrønne skulle bygge sitt Soria Moria var partiene også uenige om flertallsregjeringen skulle utrydde fattigdommen, eller bare fattigdom. De falt ned på det siste, men selv den ambisjonen har vist seg for svær. Uansett hvordan man snur og vender på tallene, er det blitt flere fattige i Norge de senere åra, og forskjellene mellom folk er økende og mer synlig.

Det moderne bildet av fattigdom er alltid det samme, særlig i valgår. Det er alenemoren som ikke kan la barna delta på fritidsaktiviteter, det er minstepensjonisten som knapt har råd til mat, det er den arbeidsledige som lever på sosialkontorets nåde. Felles for dem alle er at de fremstilles som klasseløse og tilfeldige ofre for ulykkelige omstendigheter. Når politikerne konfronteres er det med krav om mer støtte, både økonomisk og sosialt, og den vinner som har flest penger å tilby. Men det løser åpenbart ikke annet enn problemet for dagens fattige. Det hindrer ikke stadig nye mennesker i å havne i samme situasjon, gjerne barn fra fattige familier. Fattigdom går i arv, akkurat som rikdom gjør det.

Vi står foran tidenes formueoverføring mellom generasjonene, og mange har ingen del i den.

Den sentimentale og fragmenterte framstillingen av fattigdom gjør regnestykket fristende enkelt: Det er bra med økonomisk vekst, og at stadig flere blir rike; det nyter alle godt av. Det skaper arbeidsplasser, og sysselsetting er den beste form for fattigdomsbekjempelse. Jo da, men akkurat som alle nyter godt av økonomisk vekst, rammes alle av økte forskjeller.

På Tangen i Hedmark ble dokumentarfilmen «Bak gamle dører» første gang vist for publikum på 1. mai med hovedpersonen selv i salen, tidligere statsminister Odvar Nordli. I den timelange filmen forteller Nordli til regissør Tali Weiss om oppveksten og livet på hedmarken i første halvdel av forrige århundre. Det er en historie om sosial ubalanse og konflikter mellom klassene og i klassene. Selv i den lille bygda var det en fotballbane for «proletariatet» og en for borgerskapet, og når de to atskilte verdenene møttes til kamp, ropte arbeiderlagets trener fra sidelinja: Spark etter knea, gutter!

Du skulle heller ikke tro du var noe, en Ap-politiker ble kastet ved valget fordi han hadde gitt datteren utdannelse. Samtidig var tida preget av reformer, vekst og etter hvert sosial mobilitet. «Jeg er glad det ikke var mange sosialøkonomer på mi tid,» sier Nordli lakonisk. Han mener det er en skam at 70000 norske barn lever under fattigdomsgrensen i dagens rike samfunn.

Mange TV-tittere vil sikkert riste på hodet av Nordlis historie når dokumentaren vises på NRK i høst forbindelse med hans 80 års dag. Men så lenge siden og så fjernt er det ikke.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer