Regjeringens erklærte ønske om å avskaffe fattigdom er ambisiøst, men helt riktig for partier som hegner om og bygger på velferdsstaten. Ingen skal behøve å stå med lua i hånda i dagens Norge. Like fullt øker forskjellene mellom fattige og rike formidabelt. Og mens rikdommen springer oss i øynene hver eneste dag, er fattigdommen mest synlig for dem som jobber på sosialkontorene. Fredag arrangerte Velferdsalliansen et seminar om skjevfordelingen for å bringe temaet på dagsorden i valgkampen. Samme dag bidro Fafo-forskere med en innsiktsfull kronikk i Aftenposten om hvordan rikdommen arter seg og fungerer i et land som tradisjonelt har vært preget av likhet. Deres problemstilling var om det er mulig å bevare Norges særpreg uten en ny politikk for den nye rikdommen.

Forskjellene i Norge øker hovedsakelig på grunn av de ti prosent rikeste kopler seg fra resten av befolkningen. Mens de i 1990 forsynte seg av 19 prosent av totalinntekten i 1990, tar de 30 prosent nå. Det skyldes hovedsakelig kapitalinntekter som økte fra 30 milliarder kroner i 1995 til 140 milliarder kroner i 2005. Men blant de resterende 90 prosentene av befolkningen har ikke forskjellene økt siden 1990, skriver forskerne. Det innebærer at de fattige er omtrent like fattige som de var for 17 år siden, ikke målt i nominelle kroner, men sett i relasjon til bedre stilte grupper. Typisk for gruppene som utgjør de fattige er at de har hatt en dårligere inntektsutvikling enn resten.