Fattiges bank

Mikrokreditt er u-hjelp på de fattigstes premisser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA SKAPER utvikling? Det er kjernespørsmålet for enhver økonomihistoriker og ligger under all bistand. Det finnes knapt noe omforent syn på dette, og i alle fall ingen enighet om hvorvidt offentlig bistand har redusert fattigdommen i verden. De vulgære og overflatiske forestillingene om u-hjelp er jo at den går i korrupte potentaters lommer og bidrar til å bygge opp svære byråkratier. Dette bildet samsvarer dårlig med de faktiske forhold. Men det er åpenbart ingen snarvei til gode vilkår for økonomisk framgang og bærekraftig utvikling gjennom den offentlige bistanden, enten den gis bilateralt eller gjennom internasjonale organisasjoner som f eks Verdensbanken. Dette er bakgrunnen for at det er politisk strid om den.

DET ER DERFOR med en viss spenning jeg går til et frokostseminar i regi av den liberal-konservative institusjonen Civita om et utviklingskonsept som er helt annerledes enn det offentlige. Civita lanserte nemlig i går en uanselig bok av journalist Guri C. Wiggen, «Fra almisse til verdighet?» om mikrokreditt, bank for de små summer, med beskjedne garantikrav til fattige mennesker som gjerne vil klare seg selv. Jeg husker første gang jeg hørte om dette for kanskje ti år siden: Umiddelbart fikk jeg stor sympati for tiltaket. Det dreier seg om lån i de virkelig små summer, om 500 kroner eller 1000, til mennesker som gjerne vil produsere noe å selge, men som verken har eiendom som pantegjenstand eller oppsparte midler som bunnkapital. Låneinnretningen organiseres på grasrotas premisser, lånene gis uten annen sikkerhet enn den som ligger i at gruppen som mottar lånet, står solidarisk ansvarlig for tilbakebetalingen. Systemet henvender seg spesielt til kvinner, men ett lite lån kan bidra til økonomisk vekst for mange.

SYSTEMET minner om framveksten av vårt eget sparebanksystem i første halvdel av 1800-tallet. Sparebankene var og er non-profitt sammenslutninger på lokalplanet som tar sikte på å skaffe kapital til de små virksomheter, og med vel så mye den sosiale kapital som den håndfaste realverdi som sikkerhet. Sparebankene var gode å ha da de store hamskiftene i landbruket ble gjennomført, når bonden trengte en slåmaskin, en plog eller ei harv til å rasjonalisere arbeidet på gården, eller flere bønder gikk sammen om en treske eller et brenneri. Mikrokreditt fungerer åpenbart bare enda nærmere grasrota, og kan f eks bidra til innkjøp av råvarer for en som ønsker å flette kurver eller dyrke grønnsaker, men som sparebankene er de også opplysningsorganisasjoner og demokratibyggere samtidig som de skaper de første vilkår for en levedyktig og ukorrupt økonomi.

PÅ MANGE MÅTER appellerer dette til dem som ikke umiddelbart gripes av de store strukturelle utfordringene som den offentlige bistandene baler med. Når Civita, med sitt utspring i den store kapital og Høyre, gjør seg til talerør for mikrokreditt, er det også et bidrag til å menneskeliggjøre en institusjon som ofte blir forbundet med kald profitt. Mikrokreditt er ikke nødvendigvis et kapitalistisk budskap selv om jeg fikk assosiasjoner til mine første møter med Jan P. Syses selveierdemokrati i begynnelsen av 1960-åra der jeg så utover en engasjert forsamling av Unge Høyre. Men samtidig hørte jeg også mange med brennende hjerter for verdens fattigste.