Fattigmanns trøst

En kronprinsesse med flyskrekk. En Bondevik og en Jagland som møtte veggen.Likevel sakker landets psykiatriplan akterut.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ 90-TALLET opplevde psykiatrien et interessant blaff som prioritert politisk område. Da het det om de elendige i kø foran det psykiske helsevernets hjelpere at de var «velferdsstatens forsømte gruppe». Somatikken hadde stukket av med statusen, teknologiens nyvinninger og alle helsekronene. Psykiatrien satt igjen med festtalene og lykkepillen. Samtidig holdt psykiske lidelser på å bli mer alminneliggjort i befolkningen. Det ble lettere å be om hjelp, selv om hjelpen fortsatt var langt unna. Men så nedslitt var psykiatrien at noe måtte gjøres. Rådet for psykisk helse fikk dermed tildelt NRKs innsamlingsaksjon, og til slutt fattet Stortinget alvoret og vedtok en opptrappingsplan for psykiatrien som skulle koste staten 24 milliarder over åtte år, altså tre milliarder hvert år. Slik gikk det ikke.

SELVFØLGELIG gikk det ikke slik. I år har Stortinget bare bevilget 520 millioner i opptrappingsmidler. Hvis løftet skal holdes sånn noenlunde, må flertallet bevilge en milliard årlig til og med 2006. Men allerede i dag sitter styret på Aker sykehus i Oslo samlet og vedtar et kutt i psykiatribudsjettet på 30 millioner kroner for å tette igjen et hull på somatikkbudsjettet. Enda helseminister Dagfinn Høybråten har sagt at han ikke vil finne seg i at noen stjeler penger fra psykiatrien. I praksis er altså psykiatrimidlene bare øremerket til sykehusstyrene får kloa i dem. Det betyr at sju rehabiliteringsklare pasienter fra sterkavdelingen på Gaustad snart blir sendt hjem, lenge før de kan sendes hjem. Det er dette det handler om. Hele tida blir alvorlig syke mennesker kastet ut for å gjøre plass til nye akuttpasienter.

ALLE VET DET. Det kommer ikke som en bombe på noen, verken fagfolk, pasienter eller pårørende. Avsløringene innen psykiatrien er en slags pusteøvelse vi i mediene driver med uten at det behøver å få særlige konsekvenser. Sist ute var Dagsavisen lørdag. Avisa fulgte 19 år gamle Tommy fra Brumunddal og hans håpløse kamp for å få psykiatrisk hjelp. Tommy hoppet fra taket til slutt, og døde. «Dette handler om knappe ressurser,» sa direktør Lars Lien på Sanderus sykehus, der Tommy ble svingdørspasient. Gutten hadde to diagnoser, en psykiatrisk og en rusrelatert, forklarte direktøren. Som om det fjerner ansvaret hans for å fortsette oppgjøret med et system der de sykeste konsekvent får den dårligste behandlingen. I Oslo ligger Gaustad psykiatriske sykehus som kjent rett ved det nye rikshospitalet, som nå skal bygges om for flere hundre millioner, knappe to år etter åpningen. Gaustad tåler ikke å miste en krone. Der har de ikke flere pasienter å sende ut for å gi plass til nye. På den annen side maser ikke mediene så mye om psykiatri akkurat nå.

POLITIKK ER PRAT og personlig eksponering. Når løfter er avgitt og lampene slokkes i TV-studio, kan det gå lang tid før noen sjekker hvordan det gikk med selve saken. Psykiatrien søker også sin tilmålte tid i rampelyset ved å tilby sykdomshistorier og enkelttilfeller som fenger, og kjendiser som står fram med en psykisk lidelse og på denne måten avdramatiserer tabuet ved sykdommen. Kronprinsesse Mette-Marit har påtatt seg å være den høye beskytter for Rådet for psykisk helse og har sin egen flyskrekkterapeut. Statsminister Bondevik er riktignok friskmeldt, men vi har fortsatt et bitte lite knippe samfunnstopper som har påtatt seg offentlig å ha vært igjennom en psykisk krise, takket være gode hjelpere. Slik kan vi lures til å tro at den som er syk, får adekvat hjelp. Sannheten er at over 90 prosent av alle innleggelser er akutte, mange tvangsinnlegger seg frivillig for å få plass. Ventelistene til terapeuter er fortsatt lange som år. Terapi hos psykolog kan koste opptil 1150 kroner timen.

JEG HAR SETT velmenende helsepolitikere tørke tårer i møte med psykiatriske pasienter som forteller sin historie på et eller annet seminar i regi av departementet. Psykiatrimeldingen kaller langtidspasientene for «de med de dårligste levevilkår». Psykiatrisatsingen er i gang. Og på Gaustad skal de sykeste ut - og trøste seg sjøl.