Fedrene i Jakarta

Det er tungt å etablere et demokrati når det omfatter 235 mill. mennesker, 17000 øyer, sterke etniske motsetninger og en inngrodd korrupsjonskultur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(JAKARTA/Dagbladet):

DET NÆRMER SEG

17. mai og hundrevis av utkommanderte festtalere vil oppleve at ordene vokser i munnen når de skal hylle historien, friheten og folkestyret. Utbrente 17. mai-talere har for lengst omskapt de framsynte, modige og handlingsorienterte «fedrene på Eidsvoll» til en pompøs klisjé. Uavhengighet og demokrati er redusert til overmette talemåter, til besvergelser med like stor tetthet som en dundyne. Vi er i ferd med å miste kontakten med innholdet i begreper og realiteter som rettsstat, ytringsfrihet og folkestyre.

LA MEG

i stedet få presentere fedrene og mødrene i Jakarta, Indonesias hovedstad. Verdens største muslimske land har nettopp gjennomført et parlamentsvalg hvor 84 prosent av 148 millioner stemmeberettigede deltok. 5. juli går de samme menneskene til stemmeurnene for å velge president. Hva som skjer etter disse valgene er avgjørende for Indonesias skjebne. Men det har også betydning for oss som lever i den vestlige verden. Et demokratisk og stabilt Indonesia vil bidra til økonomisk vekst og utvikling av menneskerettighetene. Hvis den demokratiske prosessen går av sporet, er det fare for etniske kriger, militærstyre, islamsk ekstremisme og et nytt ustabilt verdenshjørne.

AKKURAT SOM

det haster med å ønske Tyrkia velkommen i EU, er en demokratisk utvikling i den muslimske giganten Indonesia av stor internasjonal betydning. Vi har for lengst fått en forsmak på hva som kan skje hvis demokrati og rettssikkerhet ikke får fotfeste. Det er nok å nevne det blodige oppgjøret om Øst-Timor, opprøret i Aceh-provinsen, motstandskampen i Papua og bombene på Bali. For ikke å snakke om det historiske bakteppet: Nederlands brutale kolonistyre og Sukarnos nedslakting av minst en million kommunister på 50-tallet. Indonesia bærer i seg et betydelig potensial for motsetninger som utløser vold og undertrykkelse.

NETTOPP DERFOR

er landet i dag sentrum for verdens største og viktigste feltarbeid når det gjelder utvikling av demokratiske institusjoner og prosesser. Landets størrelse, folketall, geografiske formasjon og språklige og religiøse motsetninger er i seg selv formidable hindre for enhet og stabilitet. Verst er likevel korrupsjonen, som lik en innvollsorm suger næring fra hele samfunnslegemet. For tredje år på rad er Indonesia kåret til det mest korrupte landet i Asia.

KORRUPSJONEN

i Indonesia er overalt. Lærere krever betaling for å ta elever inn i skolen. Politiet har alltid lommeboka klar, dommerne helt opp til høyesterett selger avgjørelser til høystbydende, og politikerne topper denne råtne næringskjeden. Resultatet er at Indonesia mister finanskapital, sosial kapital, fysisk kapital og menneskelig kapital. En vesentlig del av nasjonalformuen er allerede stjålet av Suharto-familien og dens håndlangere. Tilliten til rettsvesenet og andre institusjoner er blåst bort og erstattet av kynisme og tilpasning. Regnskogen er i ferd med å hogges ut og infrastrukturen forfaller. De rike stjeler de midlene som skulle vært brukt til å stanse veksten i fattigdommen.

LIKEVEL ER

ikke bildet helsvart. Det finnes ærlige dommere, politikere og politifolk. Debatten om problemet er åpen i en grad europeere kan lære av. Framfor alt finnes det en økende folkelig motstand mot korrupsjonen og et stort antall frivillige organisasjoner som slåss for menneskerettigheter. Planer for bekjempelse av korrupsjonen foreligger, pressefriheten er betydelig og nye demokratiske institusjoner er under utbygging. Norge bidrar til denne prosessen gjennom økonomiske bidrag og en pågående dialog om menneskerettigheter.

DET ER LANGT

fra Norge til Indonesia. Men ikke lenger enn at landet kan være et prisme som belyser hvorfor rettssikkerhet, ytringsfrihet og folkestyre er universelle verdier som sammenbinder og skaper den tillit all utvikling er avhengig av. I et slikt perspektiv blir heller ikke fedrene på Eidsvoll historiske pappfigurer. Snarere pionerer i en kamp som nå føres på Java, Sumatra og på Sulawesi.