Fedrespranget

Hvis foreldre skal bruke mer tid på barna, er det en som må hjem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORSKE KVINNER er enestående i verden, mener statsminister Jens Stoltenberg. De er både yrkesaktive og føder mange barn. Han vet hva han snakker om. Han leder en regjering, som til sammen har 41 barn. Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad tar ammepause og utenriksminister Jonas Gahr Støre pendler angivelig mellom toppmøter og lilleputtlag. Morsrollen kommer først, så kommer jobben, forsikrer Brustad. Norge er trolig ett av få land i verden, hvor en slik prioritering blir applaudert av helsevesenets brukere. Ikke bare det, Brustad ville blitt arrestert av sine undersåtter i ammepolitiet om hun antydet noe annet. Da den siste likestillingsdirektøren sa hun valgte karriere fremfor barn, fikk hun raskt beskjed om at hun ikke var norsk nok. Særtegnet ved norsk likestilling har nettopp vært målet om å kunne kombinere jobb og barn. Derfor gikk 70-talls feministene til kamp mot skjevdelingen hjemme, ikke bare på arbeidsplassen. Det skorter heller ikke på tidsriktige holdninger og offentlig omsorg for barn her i landet. Vi har verdens lengste fødselpermisjon og vil utvide den ytterligere med økt pappaperm; finansministeren har satt sitt politiske liv inn på full barnehagedekning; vi har kontantstøtte, SFO, sykedager, barnetrygd, tidskontoer, deltid og lange ferier. Det skal settes igang forsøk med 6-timers dag, fleksitid og 80 prosent for småbarnsforeldre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER LIKEVEL ikke nok. Nå advarer forsker og feminist-veteran, Gerd von der Lippe, mot å gjøre «barn til frontsoldater for vår egen frigjøring», mens en spaltist i Klassekampen, Linn Stalsberg, slår fast at modellen med to foreldre i full jobb og små barn på heltid i barnehagen «har spilt fallitt». Sammen med den svenske feministen, Nina Bjørk, hevder de at barn har det best hjemme hos mor de to første årene av sitt liv. Hva de bygger sine generelle og bastante påstander på, bortsett fra egen erfaring, er mer uklart. Det finns ingen vitenskapelige bevis for at barn tar skade av å gå i barnehagen. Tvert imot visern forskning at barn har godt av å gå i barnehager, også de minste.Men debatter om familie og likestilling er de eneste som får lov til å rase i vei uten smålig hensyn til fakta. Den enkeltes prioriteringer og opplevelser blir raskt almenngyldige rettesnorer for andre. En mors separasjonsangst, er alle mødres dårlige samvittighet. Selv en forsker tillater seg altså å bruke det odiøse ordet «frontsoldater», som om uskyldige små barn ligger strødd på likestillingens slagmark etter å ha blitt ofret av sine fremadstormende mødre.

HVIS DET hadde vært tilfellet, hadde det vært all grunn til ramaskrik. Men før mødrene dyppes i tjære og rulles i fjær, er det mulig å sjekke med virkeligheten. Det er bare et par år siden det raste en lignende debatt om småbarnforeldres tidsklemme. Det startet med en ung kvinnes frustrerte utbrudd i Aftenposten; hun følte seg lurt, fordi hun trodde hun var likestilt, men da barna kom, oppdaget hun at det meste falt på henne. Mange kvinner sa de hadde resignert og tatt konsekvensen av skjevdelingen ved å redusere ambisjoner og arbeidstid.Kvinnenes følelse av å bli lurt, gjenspeiles i Statistisk Sentralbyrås tidsbrukundersøkelse. Småbarnmødre bruker under halvparten så mye tid på jobb som småbarnfedre. Samtidig utgjør småbarnfedres tid til husholdsarbeid omtrent 62 prosent av den tiden mødre bruker, noe som er en klart lavere andel enn blant menn i andre faser av livet. Forklaringen på den store forskjellen er selvfølgelig barneomsorg. Til tross for alle reformer som skulle få fedre til å engasjere seg mer hjemme, har ikke fedre redusert sin yrkesaktivitet nevneverdig siden 1970-tallet.

DA ER SPØRSMÅLET om det er kvinner som bør redusere sin yrkesdeltagelse ytterligere, eller er det kanskje på tide at pappa tar en større del av ansvaret for omsorgen? Med mindre du tror menn er dårligere omsorgspersoner enn kvinner, synes svaret innlysende. Det er praktisk mulig med dagens fleksible omsorgsordninger. Da er det vel bare å gjøre det? Eller?Selv skal jeg jobbe for to i dag. Min mannlige avdelingsleder har tatt seg fri for å arrangere bursdag for sin lille sønn. Jeg tror både han og jeg klarer det.