Feig rød-grønn valgkamp

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Asylpolitikk: I Obama-året 2009 går regjeringen til valg på feighet: Arbeiderpartiet og Senterpartiet på feighet overfor FrP, SV på feighet overfor sine regjeringskolleger.

Første «shock and awe»-pressekonferanse i asylpolitikken var 3. september i fjor, da regjeringen slo i bordet med hele 13 innstramninger i ett. 1. juli kom andre runde, med åtte mer eller mindre nye tiltak. Statsråd Dag Terje Andersen minner om et barn som liker å se ting brenne, og statssekretær Libe Rieber-Mohn og rådgiver Hadia Tajik gir ham gladelig fyrstikkene. De slenger vel innpå Obama-T-skjortene sine også, så det lettere skal ta fyr.

Likevel er det lukten av desperasjon som er skarpest det nærmere vi kommer valget. Demokratiet har en pris, og den skal betales av utlendingene. Barnefamilier skal nå sendes til Hellas, som kort og godt er et av verdens verste asylland. De omstridte håndrotundersøkelsene skal igjen tas i bruk for å (feil) beregne alderen til enslige mindreårige asylsøkere. Norge skal heretter også gi avslag til mange som faktisk er enslige mindreårige, og helst tvangsreturnere dem til omsorgsinstitusjoner i konfliktfylte opprinnelsesland.

Problemet regjeringen er i ferd med å oppdage, er at man kan holde nødlidende mennesker på avstand med pisk bare til et visst punkt. Til sist risikerer man at innstramningene mister virkningen. Flyktninger må dra ett sted, og uansett hva nytt regjeringen i et av verdens rikeste land skulle finne på, er det for lengst blitt gammelt nytt ute i verden at Norge har endret karakter, fra humanitær stormakt til smålig provins. Nødlidende i storm må uansett legge til, et eller annet sted.

Det er heller ikke fritt for at det i deler av menneskerettsmiljøet har begynt å ulme også i forhold til SV, som i mange år, både i opposisjon og i begynnelsen av regjeringsperioden, har stått som et av de tydeligste og viktigste partiene på en mer human agenda.

En regjering er en regjering er en regjering, og SV sitter i den. SVs åpne kritikk av innstramningene bare framhever de selvsagte spørsmålene: Ville alle innstramningene skjedd hvis SV virkelig hadde stått imot? Og finnes det et «hit, men ikke lenger»?