John Christian Elden om varsling i politikken

- Feil å «tro på varslerne»

Hvis sentrale tillitsvalgte går ut og «tror på varslerne» under behandlingen av varslinger, blir det en skinnprosess, sier John Christian Elden. Han mener varslinger brukes som redskap i politiske maktkamper.

MAKTKAMP: - Et varsel må behandles på en forsvarlig måte, sier John Christian Elden. Video: Christian Roth Christensen Reporter: Kirsten Karlsen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Han er en av landets mest profilerte strafferettsadvokater. Men John Christian Elden er også vararepresentant for Høyre på Stortinget, og kjenner politikken.

De seinere åra har vært hyret inn i forbindelse med varslingssaker i flere politiske partier. Han har bistått både varslere, de det har blitt varslet mot og partiorganisasjonene.

Dagens Næringsliv skrev før helga at varaordfører og Oslo Aps nestleder, Kamzy Gunaratnam, engasjerte Elden da det kom inn varsler mot henne. Varslene ble seinere lagt bort.

- Feil å tro

Elden sier han ikke vil kommentere klientforhold, men at han kan uttale seg generelt på grunnlag av erfaringene med varslingssaker i flere partier over tid.

Ifølge Elden handler en del saker ikke om trakassering, men om uenighet om lederstil, organisasjonskultur eller rett og slett kamp om posisjoner.

Han sier partiene etter hvert har fått gode retningslinjer på plass, men at det fortsatt med jobbes med forståelse og praksis. Ett eksempel:

- Man kan ikke i en varslingssak ha et mantra om at man «tror på varslerne». Man skal ta varsler seriøst. Men hvis man går ut på forhånd og er part i en prosess, har man jo diskvalifisert seg fra å delta i beslutningsprosessen. Man må undersøke påstander og sikre kontradiksjon. Da skal man ikke konkludere på forhånd, sier Elden.

- Det vitner utad om en skinnbehandling. De som skal avgjøre en sak, skal selvsagt ikke tro på noen av partene før saken er undersøkt. Da har jo prosessen tapt, sier Elden.

Frykt for varsler

Elden sier han har merket en frykt for varsler i partiene.

- Ingen vil bli tatt for å ikke ta varsler alvorlig. Det virker nesten som det er et større problem enn frykten for rettssikkerheten til de det varsles mot og som «dømmes». Det kan ofte være vage beskyldninger om lederstil og arbeidsform som det er umulig å forholde seg til når det ikke foreligger konkrete opplysninger. Noen partier har gitt uttrykk for at det er problematisk at det varsles i seg selv, uansett utfall.

Uenighet og maktkamp

- Er det blitt for lett å varsle?

- Hvis man ikke følger saksbehandlingsreglene, er det det. Begrepet «varsel» er nok blitt misbrukt en del i forhold til hva det opprinnelig handlet om integritetskrenkelser. Nå bruker man det ofte om lederstil, om organisasjonskultur og om uenighet om hvordan organisasjonen skal driftes. Det har vært en del rare saker, som ikke nødvendigvis har noe særlig innhold, men hvor det kan ligge fraksjonskamper eller andre maktkamper bak. Det har også vært saker som er konkludert med at det ikke har skjedd noe brudd på retningslinjer, men hvor anklagerne likevel ikke gir seg med det.

- Det skal fortsatt være lett og trygt å si fra. Men varsler må behandles på en forsvarlig måte. Det må være en form for kontradiksjon, der den det varsles mot, kan ta til motmæle. Og så må man konkludere. Hvis det ikke er noe, som jo er tilfelle i de fleste sakene, så er sakene ferdigbehandlet. I en del saker er det slik at de som varslet, likevel ikke vil gi seg, men opprettholder påstander og i en viss utstrekning bruker media. Det er i strid med alt som heter vedtekter og god saksbehandling, påpeker Elden.

Han sier at alle partiene etter hvert har fått på plass retningslinjer som tydelig krever bevis for å «dømme» en det varsles mot, men at det henger litt igjen i praksis.

Krever bevis

- Man trenger ikke de strengeste strafferettslige bevisene, men trakassering og brudd på retningslinjer må være sannsynliggjort ved konkrete bevis og konkrete episoder. Hvis ikke, er jo den det varsles mot, rettsløs.

- Varslingssakene er som oftest ikke straffesaker, men om brudd på etiske retningslinjer og tap av tillit?

- Prinsippene må være de samme. Man kan ikke bare fremme en påstand og henge ut en person som trakasserende. Hvis noen påstår noe, eller det går rykter om at noen har påstått noe, så er det plutselig en sak. Og så kan det komme til en nominasjonsprosess for eksempel, der man kan tenke at hvis man unngår den personen, så unngår man et problem. Du blir ekskludert fra en prosess på en beskyldning alene, sier Elden.

Han tror mange det varsles mot, unngår å ta til motmæle i frykt for at saken kommer ut.

- De fleste partiene har nå retningslinjer om at det skal være kontradiksjon og taushetsplikt rundt behandlingen. De som jobber med varslene, har ikke mulighet til å gå ut før det er trukket noen konklusjon, og hvis det ikke er funnet noe, er det uheldig at varslingssakene blir kjent. Og folk tenker gjerne at det er ingen røyk uten ild, og da lar man ryktebørsen gå.

Hvis et varsel nærmest blir tolket som en dom, og noen har interesse av å få det lekket ut, så har vi et stort problem for rekruttering til politikk og organisasjonsliv generelt, mener Elden.

Omvendt bevisbyrde

Han mener de det varslet mot, ikke alltid får sin rettssikkerhet godt nok ivaretatt.

- I praksis blir de ikke det, de får ofte en omvendt bevisbyrde, der det nesten forventes at man må motbevise at man ikke er en dårlig leder, for ikke å bli dømt for å være en dårlig leder. Det er klart at den type tilnærming vil ikke fungere noen type steder i samfunnet, ikke i strafferetten og ei heller i organisasjonslivet.

- Hva bør gjøres?

- Reglene partiene har utferdiget hver for seg, understreker kontradiksjon og taushetsplikt, med mindre det konkluderes mot noen. Men det gjenstår en del på praktiseringen. Reglene har blitt mistolket til at de det er varslet om, ikke bør få vite noe. Da er man i en Kafka-prosess.

- Partiene kunne vurdere felles kjøreregler som ikke gjør det umulig å delta i politikken. Det skal være lett å si fra, men det skal ikke være lett å bli hengt ut. Da kan det bli få igjen i politikken. Færre vil orke å gå inn i politikken og gjøre en innsats. Vi er nødt til å bruke de rettssikkerhetsbestemmelsene som brukes ellers i samfunnet, sier Elden.

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer