Feil image, Alfred?

Halvtomt eller halvfullt – heltrist uansett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO KONSERTHUS sist mandag kveld: På scenen Alfred Brendel (76) og en Steinway. I salen 700 musestille lyttere. En av det siste halve hundreårets største pianister spiller Haydn, Beethoven, Schubert og Mozart. For halvtom sal.

Hvorfor grep bare 700 denne sjansen? Oslo har en halv million innbyggere. Ytterligere en million bor en kort reise unna. Billettprisene – 400/430/460 – var ikke spesielt ublu for en konsert av dette formatet. Repertoaret tilhørte den klassiske musikkens bredest aksepterte. Været var fint, drikkevannet på bedringens vei og kollektivtrafikken i rute. Likevel halvtom sal.

NEI, DETTE SKAL ikke være en klagesang over den klassiske musikkens tilsynelatende kranke skjebne eller folk flests manglende kjennskap til sin besøkelsestid. Selvsagt er det en menneskerett å fritt velge vekk sine konserter, og det er fullt mulig å leve et godt og rikt liv uten å høre Alfred Brendel spille sonater. Akkurat som det er godt mulig å leve et fullverdig liv uten å lese nobelprisvinnere i litteratur eller annen oversatt kvalitetslitteratur, plukket fra det beste verden kan oppvise av den slags. Svært mange praktiserer slikt avhold, oversatte romaner bortenfor Dan Brown/John Grisham-sfæren når bare unntaksvis firesifret salgstall og for hver tittel som selger over to tusen eksemplarer, er det mange som stanser på 350.

Og hva så? Aner man en bebreidende finger? En finkulturell fy-folket-som-bare-går-på-popkonserter-og-leser-da Vinci-koder-finger?

NEI IGJEN. Mer interessant enn å klage og klandre er det å undre seg over hva som styrer våre valg. Det er tross alt mer enn 700 klassisk interesserte mennesker i Stor-Oslo, og det er mange flere enn 350 romanlesere som ønsker å oppleve mer enn oppskriftsmessig spenning og harmløs tidtrøyte når de gir seg lesingen i kast. Hvorfor da denne labre oppslutning?

Manglende tidsriktig image? Ville Alfred Brendel trukket fullt hus hvis han hadde vært nygift med Victoria Beckham eller var blitt tatt med kokain i snippkjolen? Bør utenlandske kvalitetsforfattere være forbundet med fotball, catwalken eller reality-TV for å ha en sjanse i kampen om publikums kroner og timer?

Er det i så fall massemediene skyld? Har de – vi – omsider klart å marginalisere den intellektuelle samtalen og dermed ødelagt dens markedsførende funksjon ved å overdyrke kjendiseri og overflatisk underholdning?

ELLER ER DET den enkle, digitale tilgangen på store sofaopplevelser som har gjort oss så blaserte at vi foretrekker vår kultur på HD-klar flatskjerm og med surroundlyd? Hvorfor oppsøke Brendel i konserthuset når han, eller endog en musiker vi liker enda bedre, kan oppsøke oss på DVD hjemme? Når det passer oss?

Apropos enda bedre: Hva har det å si for våre valg at vi har digital tilgang til verdens ypperste kunst innen omtrent alle uttrykk hele tida? Gjør det oss så kresne og blaserte at det gode kommer til kort i konkurransen med det beste, og det beste i konkurransen med det aller beste? The winner takes it all-samfunnet i fri dressur?

Nei, vi er ikke der ennå. Ikke helt. Ennå har vi et kulturtilbud med mangfold. Men det skal ikke så mange halvtomme saler og usolgte romaner til før mangfold må vike for enfold. Med alle de uhyggelige ringvirkningene det innebærer.