Feil smak

Nasjonalmuseets direktør har gitt impulskjøp et dårlig navn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Unni Askeland åpnet utstillingen sin i galleri Trafo i Asker, kom hun anstigende arm i arm med en partyfixer i flosshatt. Hun var på alle måter en Big Blonde, navnet på en av de tidligere utstillingene hennes, der Askeland malte blondiner med Anna Nicole Smith i spissen. «Norsk kunst er gørr kjedelig», sa Askeland den gang, og hevdet at kunstnerne ikke tør lage show.

Sirkus ble det i hvert fall, da Nasjonalmuseets direktør Allis Helleland kjøpte inn bilder fra et helt rom i Askelands utstilling. Debatten går nå høyt om hvorvidt hun hadde anledning til å overkjøre de to som stemte mot, i det firemannsutvalget som ble hasteinnkalt for å vurdere innkjøpet. Direktøren brukte en dobbeltstemme, som ikke står nedfelt noe sted, men som skal ha blitt lovt henne da hun fikk jobben. Danske Hellelands manglende respekt for sine fagmedarbeidere, hennes egenrådighet og shoppingvilje etter kort tid i et nytt kunstmiljø, opprører kunsteksperter.

Men det er ikke bare dette som plager dem. Det som plager dem aller mest, er Unni Askeland selv, bildene hennes, framtoningen hennes og smella hennes. At det er 30 bilder av henne, bikkja og vennene i utstillingskatalogen. Hellelands raske innkjøp av Børre Sæthres installasjon og en tegning av Martin Skauen vakte ikke på langt nær samme indignasjon, til tross for at direktøren faktisk har beklaget framgangsmåten. Nasjonalmuseet kjøper så lite samtidskunst, at det de kjøper kanoniserer kunstneren. Han eller hun blir opptatt i det aller beste selskap, og der er det for tida svært trangt om plassen.

På museets handleliste for i fjor står det mange mindre innkjøp, av grafikk og tegning, smykker av Tone Vigeland og emaljearbeider av Grete Prytz Kittelsen. Tre videoarbeider av internasjonale kunstnere, tre skulpturer og bare fire-fem malerier av norske samtidskunstnere ble innkjøpt – mens museet allerede i årets andre måned har svidd av 600 000 kroner og nå er den stolte eier av seksti fotografier og tre store malerier av Unni Askeland.

Den som følger kunstmiljøet gjennom mediedebattene om Odd Nerdrum, Vebjørn Sand og Marianne Aulie kan få inntrykk av at kunst og kunstneres kvalitet er et hett diskusjonstema i Norge. Det er en sannhet med modifikasjoner. I museene og blant private samlere er det stor enighet om hva som er interessant og attraktiv kunst. Det fins et hierarki av gallerier der du bør ha stilt ut, et knippe museer og institusjoner du bør være innkjøpt av og noen samlere som er så toneangivende at det de handler, vil mange andre ha.

Hvis jeg skal oversette Unni Askelands kunst til litteraturspråket, så kan den kalles en mellomroman. Kunst som vekker oppmerksomhet og treffer et bredt publikum, men som ikke påkaller samme begeistring blant kritikere. Da Helleland dro Visakortet, fikk Askeland plutselig den lokale Nobelprisen. Sånt blir det debatt av.

Kanskje har Allis Helleland sett noe i Askelands Casablanca-pastisj’er som andre ikke har sett. Kanskje har hun tenkt gjennom hvorfor hun valgte Askeland og ikke for eksempel Pushwagner, som også stiller ut popart i Oslo i disse dager. Men det er i beste fall dristig å overkjøre egne eksperter i et anfall av begeistring. Museets renommé bygger på samlingen, på hva som kjøpes inn – og hva det går på bekostning av.