Feilplassert på asyl i 40 år

Som 19-åring ble Ragnhild Lindås stuet bort på et asyl der hun led i over 40 år. Med tvang, isolasjon og sterke medisiner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STAVANGER (Dagbladet): - Eg vil heim, heim til Sauda, var ofte det eneste Ragnhild fikk uttrykt.

I dag har hun endelig kommet hjem. Hun er 66 år og bor på ett rom blant demente.

Livet hennes er en lidelseshistorie som beskriver feilgrepene i norsk omsorg for de svakeste. Kanskje ble alt gjort i beste mening. Men konsekvensene var fryktelige for et menneske som sjøl ikke hadde ressurser til å kreve sin rett.

Ragnhild var født lettere psykisk utviklingshemmet. Som 19-åring ble hennes skjebne beseglet. I kveld er hun hovedperson i NRK-dokumentaren «Blåveispiken».

På glattcelle

Moren betydde alt for Ragnhild. Da mamma ble sjuk, kom tunge dager for Ragnhild. Faren slet med sitt, ressursene strakk ikke til for å ta seg av jenta.

Som 19-åring ble hun hentet av politiet og fraktet til Stavanger, der tre uniformerte politimenn sto klare til å hente henne. Ei venninne var med.

- Under hele båtturen sto hun ved vinduet og så ut, sa ikke et eneste ord. Hun strittet veldig imot da politifolkene grep tak i henne. De førte henne ned ei steintrapp og inn på ei celle med en madrass på golvet. Det var alt, forteller venninna i filmen.

Neste stopp ble Dale asyl, en gigantinstitusjon for alvorlig sinnslidende. Ragnhild hadde aldri vært borte fra moren. De brutale forandringene var et sjokk, og hun var vettskremt.

Tunge medisiner

Pleier Gudrun Skeie, som har arbeidet på Dale i 30 år, husker Ragnhild godt. Hun sier i TV-programmet at det må ha vært fryktelig for den unge jenta å komme til Dale.

Der virker Ragnhild engstelig, og sier ikke et ord de første dagene.

- Eg vil heim til mor, sier hun omsider.

Tunge medisiner virker også på en ung pikesjel. Ragnhild blir roligere - en mønsterpasient. Det blir snakk om at hun kanskje kan sendes hjem igjen.

Men overlegen fraråder utskriving. Ragnhild protesterer. Kaffekopper smeller i veggene, hun kaster til og med ei vaskebøtte, står det i journalen.

Straffen blir enerom, og mer tvang og medikamenter .

- De tok belte på meg, forteller Ragnhild i filmen.

Hun blir låst fast til senga.

Slektningen Jorunn Alsaker får sjokk når hun møter igjen Ragnhild på det hun kaller «galehuset». Ragnhild var bare ei jente som prøvde å være som de andre, men ikke fikk det helt til. På asylet er hun blitt en helt annen person.

Kommunen nekter

Foreldrene og en bror dør, men Ragnhild får ikke reise til begravelsene. Hun blir flyttet til privat forpleining på en gård på Jæren. Det er billigere for staten. Der får hun spise seg mett, ellers er livet ensformig og passivt.

Ragnhild reagerer ved å nekte å spise. Hun veier 39 kilo når hun igjen leveres på Dale asyl. Året er 1976, hun har vært tvangsinnlagt i 20 år.

Slektninger føler at behandlingen av Ragnhild er gal. Men legene er autoriteter som få tør ut-fordre. Familien tier heller.

Lege Lars Haukås er den første som forstår at Dale ikke er noe sted for Ragnhild. Han mener hun burde ha egen leilighet, stelle seg sjøl og bruke sine evner. Og han er imot medisineringen.

HVPU-reformen kommer i 1988 og blir et lyspunkt. Ragnhild blomstrer opp på en mindre institusjon på Jæren. Der jobber hun på kjøkkenet, vinner idrettsstevner og går flest turmarsjer av alle. Hun synger og er glad.

En IQ-test viser at hun er for velfungerende til å flytte til boliger som bygges for psykisk utviklingshemmede når omsorgen skal desentraliseres. Men Sauda kommune vil ikke ta mot henne.

Retur til Dale

Igjen blir det retur til Dale. Pleiere fra den mindre institusjonen besøker henne, og reiser derfra med gråten i halsen. For Ragnhild har det ikke godt.

Hun er blitt aggressiv. I journalen står det at hennes utagerende reaksjoner kan ha sammenheng med overdådig medisinering.

Endelig i år 2000 ønskes hun velkommen tilbake til Sauda. Men kommunen har ikke plass i bokollektivet for psykisk utviklingshemmede, og beklager at Ragnhild må leve blant demente og eldre med psykiatriske lidelser.

Ragnhild fikk få sjanser i livet. Nå visner en blomst som ikke fikk vokse og vise seg fram. Ragnhild Lindås er ikke aleine. Mange slike skjebner er stuet bort i avkrokene. Deres smerte angår visst så få.

PÅ TV I KVELD

«Blåveispiken»

NRK1 kl. 23.10

BLOMSTERPIKEN: Etter over 40 år på Dale asyl har Ragnhild Lindås endelig sluppet vekk, og bor på ett rom for demente i Sauda kommune. Dette bildet er fra 1983.
STUET BORT: Her er Ragnhild Lindås 19 år gammel utenfor Dale asyl, en institusjon for alvorlig sinnslidende.