Fengslende dagbok

At Tor Bomann-Larsen nå debuterer som romanforfatter, kan neppe kalles noen overraskelse. Tidligere har han demonstrert hvor sikker en stilist og hvor dyktig en forteller han er, især i biografiene om Roald Amundsen og Sigurd Christiansen, der han anvendte litterære grep og narrative teknikker som vi finner i skjønnlitteraturen - samtidig som han holdt seg til fakta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I «Livlegen» tar han ikke skrittet fullt ut. Det er en pseudodokumentarisk roman som tar utgangspunkt i faktiske personer og hendelser, m.a.o. en bok i denne bastardsjangeren som får det til å gå kaldt nedover ryggen på Hølmebakk og andre purister. Vi andre kan på vår side glede oss på nytt over hvor dyktig Bomann-Larsen er til å gestalte troverdige skikkelser og leve seg inn i deres tanker og følelser på grunnlag av foreliggende historiske dokumenter.

Dagbok

I denne fortellingen om tsar Nikolaj II og hans families siste dager har Bomann-Larsen altså gitt seg selv friere tøyler enn før. Romanen er formet som en dagbok, ført i pennen av familiens livlege, doktor Jevgenij Botkin. Om det noensinne har eksistert en slik dagbok, vites ikke. I alle fall er den ikke funnet. Men Bomann-Larsen godtgjør en mulig eksistens i en framstilling som bygger på overleverte brev, dagbøker og erindringsverk. Hvor fritt han forholder seg til disse, har ikke undertegnede den nødvendige kompetansen til å si noe om, men alene det faktum at samtlige hovedpersoner blir henrettet dagen etter at siste ord er nedtegnet, må nødvendigvis medføre at mye er oppdiktet.

Opptegnelsene strekker seg fra 17. april til 3. juli 1918 etter den gamle før-leninistiske kalenderen. Tsaren har abdisert, og familien er blitt deportert til Sibir. I den lille byen Jekaterinburg blir etter hvert tsaren og tsarinaen, de fire døtrene, den blødersyke tronpredenten, en liten tjenerstab og den dagbokskrivende livlegen internert. Mens de avventer hva som videre skal skje med dem, går livet sin stille gang. Fallet er dypt fra det livet de levde da tsaren befant seg på maktens tinder, og det er nettopp de ulike personenes svært ulike reaksjoner på dette fallet som opptar Bomann-Larsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tilbakeblikk

Men dagboka rommer også en rekke tilbakeblikk der så vel den fjerne som den nære forhistorien blir risset opp. Én for én passerer de tidligere eneherskerne i revy for livlegens indre blikk. De umiddelbart foregående begivenhetene - Rasputins demoniske renkespill, verdenskrigen, opprøret, den framtvungne abdiseringen analyseres, ikke utenfra, men i kraft av dagboksformen fra livlegens synsvinkel. Det ligger derfor i sakens natur at man ikke endegyldig kan fastslå hvorvidt forfatteren deler Botkins synspunkter eller ei. Interessant nok tillegger legen de interne oppløsningstendensene i Romanov-dynastiet selv en vel så avgjørende betydning som krigen og fattigdommen - en indre svekkelse som tronpretendentens kroniske blødersykdom framtrer som et høyst konkret symbol for.

Moderat liberaler

Det ligger også i sakens natur at sympatien ligger hos tsarfamilien, og at bolsjevikene framstilles som grove og vulgære. Men Botkin er ingen entydig forsvarer av tsardømmet. I boka framstår han som en moderat liberaler som veier sine ord på gullvekt i ubrytelig lojalitet med tsarfamilien. Men legens sympatier fordeler seg ulikt. Mens tsaren og tsarens barn, især den eldste, Olga, skildres med entydig sympati, kommer tsarinaen atskillig dårligere fra det. Om noen kan sies å innta skurkens rolle i dette dramaet, så er det henne.

Det er i sannhet et dramatisk stoff Bomann-Larsen har gitt seg i kast med i sin første roman. Avstanden til det tilsynelatende begivenhetsløse liv han skildret i Christiansen-biografien, er stor. Men forbløffende nok finnes det likevel likhetstrekk fordi han har gått to motsatte veier i sin behandling av stoffet. Ved å legge vekten på en avgjørende hemmelig kjærlighetsaffære i den første oppdramatiserte han Christiansens liv, mens han her demper ned det dramatiske stoffet. All ytre spenning til tross skildres nemlig begivenhetene i «Livlegen» på en avdramatisert måte. I høyere grad enn på ytre spenningselementer fokuseres det på hverdagens bekymringer, f.eks. i skildringen av tronfølgerens sykdom, ja, endog på trivielle begivenheter - på hverdagens ritualer under interneringen: lufteturene, måltidene, aftenens kortspill, kvinnenes sysling med sytøyet.

Etikk og politikk

Og enda viktigere - også her er det kanskje dypest sett etiske problemstillinger og fundamentale menneskelige verdier Bomann-Larsen er opptatt av: lojalitetsbånd, trofasthet, yrkesetikk, innlevelse i andre mennesker osv. - i dette tilfellet mot et bakteppe av blodig revolusjon og politisk renkespill, der slike menneskelige kvaliteter for alvor settes på prøve, og der forholdet mellom moralsk atferd og politisk stillingtaken framstår som et langt mer komplekst spørsmål enn vi har for vane å framstille det som.

I «Livlegen» svinger nok ikke Bomann-Larsen seg opp på de samme høyder som han gjorde i sine biografier. Det er ikke så lett å dikte seg inn i en så fjern og fremmed tids personer, og stedvis kan vi nok fornemme at det er forfatterens stemme mer enn livlegens vi lytter til. Men bevare meg vel, romanen er fengslende lesning; og som stilist og historieberetter går Bomann-Larsen her på nytt triumferende ut av dysten med et stoff som mang en annen, mer rutinert romanforfatter kunne ha brukket nakken på.