Fenomenet Sponheim

Lars Sponheim er høstens mest omtalte politiker blant dem som ikke har skrevet bok, skriver Erling Ramnefjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går skapte han store overskrifter igjen. Lars Sponheim var toppoppslag på Dagbladets førsteside med nyheten om at han vil gi seg som partileder. Riktig nok går han ikke av før i 2010 eller 2012 i neste stortingsperiode, men han har ikke sagt dette så konkret tidligere, og har nå en så sentral og bærende rolle i norsk politikk at hans langtidsvarsel om sin avgang blir en stor sitatnyhet.

Dagen før brakte Dagens Næringsliv sin oppstilling over partienes gjennomsnittlige oppslutning på meningsmålingene for oktober. Den viser at Venstre med 6,8 prosent er landets fjerde største parti, større enn både SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Ifølge Dagens Næringsliv må Venstre sannsynligvis engasjere historikere for å finne en måned der partiets gjennomsnittlige oppslutning var høyere.

Partiets framgang er en fortsettelse av resultatet i kommunevalget og kan vanskelig tolkes som annet enn en bekreftelse på at Lars Sponheim gjorde det riktige for Venstre da han tok sitt nå berømmelige oppgjør med Frp og Siv Jensen. I et intervju med Dagsavisen knuste han Frp’s og Høyres drøm om en bred borgerlig regjering etter valget i 2009, og utløste det som har vært høstens store innenrikspolitiske jordskjelv og gjort Sponheim til høstens mest omtalte politiker blant dem som ikke har skrevet bok.

Han er veteranen blant norske partiledere med sine 11 år som leder for Venstre etter at han i 1993 hadde reist partiet opp fra de døde, gått over fjellet og tatt sete i Stortinget som Venstres enmannsgruppe. Deretter tok han i tur og orden makta fra Odd Einar Dørum og ble partileder i 1996, vakte oppmerksomhet nok til å få seks representanter og atskillige rådgivere inn på Stortinget i 1997, dannet regjering med Kjell Magne Bondevik og Anne Enger samme året, for så, i 2001, å gjøre det kunststykket å få flere Venstre-statsråder inn i Bondevik II-regjeringen enn det var Venstre-representanter i Stortinget. Det er en mann som vet hva han snakker om når han i går formulerte sine tanker om sin framtidige avgang slik i Dagbladet:

– Det viktigste jeg kan gjøre er å bidra til at lederskiftet skjer på en slik måte at partiet kan vokse på det.

Lars Sponheim har til fulle vist hvilken enorm betydning det har for et lite parti å ha en leder som er offensiv, noen vil si freidig, og ubeskjeden på partiets vegne, med en evne til å spissformulere sine poenger slik at de skaper både overskrifter og debatt. Finn Gustavsen var en slik leder for SF, og i vår tid er det lett å se at Carl I. Hagen og Lars Sponheim har mange av de samme egenskapene. Så ulike de enn er, har de flere likhetstrekk. Begge har løftet sine partier opp fra dødens posisjon, og også Hagen varslet sin avgang lang tid i forveien. I likhet med Hagen hevder Sponheim at han er ærlig inntil det utaktiske. Mange ser tendenser til å være partieier også hos Sponheim. Men Sponheim har ingen eksklusjonsparagraf og er stolt av det. Han er også uten de mer tillærte, markedsføringsfakter som har lagt grunnlaget for Hagens TV-tekke og debatt-teknikk. Selv liker Sponheim å framstille seg som «den rufsen jeg er», en brumlebass som tar mye plass.

Venstre har tradisjonelt vært sett på som et midlertidig stoppested for velgere på vandring. Akkurat nå har flere enn vanlig stoppet på Sponheims holdeplass. De utgjør fortsatt en sammensatt skare, men de har til felles at praktisk talt ingen av dem har Frp som sitt andrevalg, de er sterkt opptatt av klima og miljø, og der er for en liberal innvandringspolitikk. Det er denne enigheten Sponheim har utnyttet i sitt ideologiske oppgjør med Frp og dermed også oppnådd å synliggjøre at «forestillingen om en homogen borgerlig blokk er en fiksjon», for å sitere valgforsker Bernt Aardal.

Sauebonden og hjortejegeren fra Ulvik skal fortsatt sette sitt preg på norsk politikk i flere år. Selv om det er mye teori og mange hvis, såfremt, i fall, kan det ikke utelukkes at valget i 2009 ender med en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF. Og ettersom Venstre er det eneste av de borgerlige partiene som i vår tid ennå ikke har hatt statsministeren, skal man ikke se bort fra at den erfarne Lars Sponheim får avslutte karrieren som statsminister, posisjonen Venstres forrige leder med småbrukerbakgrunn, Bent Røiseland, ble snytt for i 1965. Den som lever får se.

Hvem som skal overta som Venstreleder er åpent. Sponheim har flere ganger pekt på sin nestleder, Trine Skei Grande. Andre mener det er duket for lederen av Oslo-partiet, Ola Elvestuen. I Rådhuset sier man at det i hvert fall ikke er noe i veien med hans selvbilde. Det er jo en god begynnelse.