Ferie og valgkamp

Er det sånn at statsministeren ikke liker å bli forstyrret av politikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUSKER DU den siste vellykkete Ap-valgkampen? Var det den med «By og land, hand i hand», eller har det vært noen siden den? Den i 1981 vant Kåre Willoch på «Det åpne samfunn». Den i 1985 var en seier for Gro, som dro partiet til 40,8. Men Hagen havnet på vippen, og Gro måtte vente på ham før hun fikk erstatte Willoch. Den i 1989 ga Syse regjeringsmakta, som Anne Enger Lahnstein etter ett år ga tilbake til Gro som gave på grunn av EU-saken. Den i 1993 endte på 36,9 til tross for Gros helt suverene stilling som landsmoder, og sendte Thorbjørn Jagland ut av regjeringskontorene i 1997 fordi han bare fikk 35 prosent. Tre år, ti måneder og ett regjeringsskifte seinere ligger partiet 13 prosent under dette resultatet på meningsmålingene, med statsminister Jens Stoltenberg i regjeringskontorene.

I MEDIENE blir Jan Petersen, som i vinter la inn 50 reisedøgn rundt om i hele landet uten at riksmediene brydde seg, nå presentert overalt som «påtroppende statsminister», mens presseansvarlig Kaj-Martin Georgsens mobiltelefon går varm. Så seint som under Høyres landsmøte i begynnelsen av mai var Kjell Magne Bondevik statsministerkandidat også for en Høyre-regjering. Det var bare fru Vesla som våget å lansere Jan.

Så steg Høyre videre, og statsminister Jens Stoltenberg inviterte mediene til avsluttende pressekonferanse før sommeren, på Sørmarka som er LOs kurs- og konferansesenter i Ski kommune. Det var fullt oppmøte og en viss forventning i lufta om at statsministeren skulle starte en langspurt. Det hele skulle begynne med lunsj klokka elleve. Lunsjene til kjøkkenet på Sørmarka holder bedre-høyfjellshotell-nivå. Men klokka elleve var bare embetsmann Øyvind Østang til stede for å by til bords. Statsministeren og hans følge kom et drøyt kvarter for seint til en lunsj som skulle vare i en halv time. Det ble ingen uformell, ledig og avslappet innledning til seansen med spørsmål og svar. Bare stress. Med et symbolsk, blått forheng rundt bordet avviklet Stoltenberg pressekonferansen med sikkerhet, trøkk og rutine. Men helt uten nyheter, ja, bortsett fra ikke-nyheten om samarbeid med Kristelig Folkeparti.

SÅ KOM RUNDEN med spesialintervjuer om nye meningsmålinger og andre opplegg i de ulike mediene. Sånn omtrent halvveis spurte statsministeren pressetalsmann Jan Erik Larsen lett utålmodig: «Hvor mange av disse har vi igjen?»

Hanna Kvanmo brukte å dra tidlig hjem fra Stortinget for å legge seg lenge i badet når hun skulle delta i et TV-program. For å kunne møte uthvilt, avslappet og med overskudd. Det var på den tida Gro raste inn i TV-studio som en virvelvind med tre medarbeidere til å bære dokumenter og vesker, effektiv og utålmodig etter å komme i gang. Etter hvert lærte også hun at Hannas resept virket bedre på seere og mediefolk.

I stedet for å være en anledning til budskapsformidling ble hovedsignalet til mediene som møtte opp hos Jens Stoltenberg på Sørmarka, at hele arrangementet var et heft i statsministerens travle arbeidsdag, som allerede var overfylt av viktigere ting.

SÅ SATTE HELLER ikke Stoltenbergs pressekonferanse dagsorden. Den fikk snau spalte- og medieplass, og det var ingenting i den som krevde oppfølging. Den holdt bare så vidt til TV-nyhetene samme kveld.

Arbeiderpartiet kom egentlig ikke til orde i all Høyre-jubelen før partileder Thorbjørn Jagland tråkket til med sitt åpne brev her i avisa på onsdag. Der fant han også ordet som partiet har lett etter, da han karakteriserte Høyres politiske opplegg som «hjerteløst». Dermed var dagsorden satt. Fullt fokus på forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Alle medienes øyne, kameraer og mikrofoner vendte seg mot statsministeren: Hva sier han?

«Ingen kommentar,» sa han. Seinere, etter mange telefoner, oppklaringsrunder, artikler og TV-innslag, sa Stoltenberg at vi i mediene kokte suppe på en spiker når vi lurte på om dette avdekket motsetninger mellom statsministeren og partilederen.

MEN EN GJENNOMGANG av denne episoden reiser spørsmålet om Statsministerens kontor er en administrasjonsenhet som ikke liker å bli forstyrret av politikk.

Ute på Sørmarka sa Stoltenberg at han gledet seg til valgkampen som han skal begynne første uka i august. Det gjentok han i sitt siste statsministerbrev der han ønsket oss alle, og seg selv, en god ferie.

Men for alle andre som henger med i dette sirkuset, var valgkampen i full sving på onsdag.

Bill Clintons valgkamp i 1992 er etter hvert blitt legendarisk. Da bemannet James Carville, Mandy Grunwald, Paul Begala og George Stephanopoulos Clintons «krigsrom», der de utgjorde hans «avdeling for raske reaksjoner». De overvåket og grep alle utviklinger i nyhetsbildet i farta og utviklet lynraskt en strategi i forhold til dem. Det var effektivt, og det sikret valgseieren. Tony Blair og Peter Mandelsohn studerte opplegget og kopierte det i Storbritannia. Foreløpig har det sikret Blair en valgseier og et valgskred.

DET ER I øyeblikket ingenting som tyder på at stabssjef Jonas Gahr Støre ved Statsministerens kontor har lært denne leksa. I løpet av de siste 18 måneder er det bare ett Stoltenberg-sitat som gnistrer av politikk, og det var omtrent det første han sa som nyslått statsministerkandidat i Stortingets debatt om rikets tilstand, der han karakteriserte regjeringen Bondevik som «enestående svak». Det er utbrukt nå.