Ferskfisk i råolje

Det store spillet om Olje-Norges framtid handler nå om Barentshavet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OLJEINDUSTRIEN krisemaksimerer og allierer seg med fagforeningene for å øke presset på regjeringen og Stortinget i et forsøk på å åpne blokkene i Barentshavet tidligere enn planlagt. Nå sist er det sysselsettingen i næringen som er truet. Aftenposten skrev i går at det er bråstopp for norsk oljesokkel.

Det har aldri vært enkelt å være oljeminister i Norge. Helt siden Bjartmar Gjerdes dager har denne statsrådens arbeidsdag vært preget av pengesterke tungvektere som vil fremme sin sak. Nylig fortalte seksjonssjef Hilde Tonne i Hydro at staten må subsidiere en gassledning til Grenland med noe tilsvarende 300 millioner kroner i året før et prosjekt blir økonomisk interessant for selskapet. Det er en annen front i den kontinuerlige dragkampen om utviklingen av Olje-Norge.

Forleden feiret alle statsrådene departementets 25-årsjubileum på kontoret til statsråd Einar Steensnæs, og det var en forsamling av politiske tungvektere som satte hverandre stevne. Til å hjelpe seg har de alle hatt et særdeles robust embetsapparat som etter et kvart århundre fortsatt preges av en forvaltningskultur som bare imponeres sånn måtelig av krisemaksimering.

FØR JUL ble oljeminister Einar Steensnæs anklaget av miljøvernerne for å løpe fra løftene om en forsiktig og gradvis tilnærming til de lovende oljefeltene i Barentshavet som ligger midt i verdens fiskerikeste matfat. Folk som har levd en stund, husker miljøbevegelsens advarsler om svart hav og fersk fisk i rå olje da de første utvinningstillatelsene ble gitt i Nordsjøen. 30 år seinere kan vi slå fast at det ikke gikk så ille som alarmistene hevdet. Fiskerier og oljevirksomhet driver side om side i et vanskelig, men fungerende samliv i Nordsjøen. Det er i dag ikke oljevirksomheten som er Nordsjø-fiskerienes største problem, men fiskerne og redernes egen grådighet, regelbrudd og miljøkriminalitet. Den er så grov at den skjuler at oljeselskapene også belaster miljøet med utslipp, luftforurensning og regelbrudd. I Barentshavet må virksomheten drives uten forurensing i den vanlige driften.

OLJEMINISTER Steensnæs slo tilbake mot anklagene om at han og regjeringen løper fra sine løfter om å etablere et forsvarlig miljøregime før oljeleterne slipper til i Barentshavet. Steensnæs viser til den konsekvensutredningen han skal sende på høring før sommeren, men avviser at hele forvaltningsplanen for Barentshavet som skal legges fram i 2005, må være på plass før det kan åpnes for leting.

Krisemaksimeringen fra oljeindustrien de siste månedene har i tillegg til sitt reelle innhold, også til hensikt å gjøre det vanskeligere for de politikerne som fremdeles måtte ønske å innføre petroleumsfrie soner i Barentshavet. Senterpartiets Marit Arnstad, som var oljeminister i den første Bondevik-regjeringen, konstaterte i fjor høst at ingen oljeminister har kraft til å stå imot presset for å få bygge ut et olje- eller gassfunn når regnestykkene over investert kapital og framtidige fortjenester legges på bordet. Forbud mot all leting i bestemte områder er det eneste tiltaket som sikrer varig vern.

BÅDE NORSK HYDRO og Statoil, i likhet med alle de andre oljeselskapene, er motstandere av alle forslag om vernesoner. Særlig Hydro har boret mye tørt de siste åra. Høyere krav til fortjeneste som delvis er en følge av delprivatiseringen av Statoil, og Hydros raid av Saga, forsterker også de norske selskapenes motvilje mot å letebore i områder med små muligheter for funn. Ettersom norsk sokkel er blitt stadig mer «moden» som det heter i olje-lingoen, er det blitt stadig vanskeligere for oljestatsråden å drive med noe som likner den opprinnelige politikken med å tildele selskaper «pakker» av usikre blokker i kombinasjon med lovende blokker med pålegg om å utforske begge deler. I den pågående konsesjonsrunden har mange selskaper avstått fra å søke.

DET VIL KOMME flere krisevarsler fra denne sektoren i månedene framover. Da kan det være avkjølende å minne om at oljeutvinningen kommer til å vare i femti år til. Utvinningen av gass i minst hundre. Og det er dette selskapene til sjuende og sist forholder seg til.