Fest i Folkets Hus?

Ved en tilfeldighet som i ettertid kan se ut som en plan, la professor Rune Slagstad i går fram sitt hovedverk om «De nasjonale strateger». Der får samfunnsbyggerne i Det norske Arbeiderparti mye kritikk dagen før partiet åpner sitt landsmøte i Folkets Hus og muligens er på vei inn igjen i regjeringskontorene. Et spørsmål i professorens ånd er om det i så tilfelle blir for å gjenoppta partiets politiske prosjekt, eller for å administrere markedet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den aller første stortingssalen, gjenoppbygd ute på Norsk Folkemuseum, kritiserte Slagstad arbeiderpartistatens positivistiske teknokrater for å ha bygd et samfunn der dannelse, utdanning og kultur har fått for magre kår. Slagstad beskriver handlingens menn, og noen få kvinner, i norgeshistorien med klart størst beundring for embetsmannsstatens høvdinger. Fremst står Fredrik Stang. Sammen med Einar Gerhardsen rager han «over de andre i norsk historie etter 1814». De to sto i spissen for hvert sitt reformregime, embetsmannsstaten og arbeiderpartistaten. Slagstad imponeres av mye ved den første, og irriteres over mye i den andre.

  • Men det er lite trolig at den verdikonservative sosialisten Slagstads forsøk på brodermord av sosialdemokratiet etter krigen, vil utløse behov for et tenksomt lavendelbad hos Thorbjørn Jagland når han i dag åpner landsmøtet. Møtet holdes ved en slags historisk skillevei for partiet, selv om dragkampen på forhånd har dreid seg om mindre saker av typen om homofile skal få adoptere. Dersom landsmøtet skal beholde sitt ry som politisk verksted, bør delegatene beskjeftige seg mer med at partilederen for første gang i partiets historie har åpnet for å dele regjeringsmakt med andre.
  • Delegatene inntar sine plasser i Folkets Hus samtidig som en regjering utgått av Arbeiderpartiet kan komme til makten ved hjelp av erkefienden Høyre. Mens regjeringen styrte rett på alle skjær den kunne finne på budsjettdraftet, har praktisk orienterte politikere fra de to statsbærende partiene sittet sammen i finanskomiteen og snekret på felles merknader om store politiske saker. De står sammen om å be regjeringen utrede kronas tilknytning til euroen. De har nærmet seg hverandre i et prosjekt om å modernisere forvaltningen. De trenger bare mindre justeringer for å sy sammen et felles skatte- og avgiftsopplegg.
  • Før landsmøtet har det ikke vært noe ramaskrik om denne tilnærmingen mellom de to angivelige hovedmotstanderne. Bondevik-regjeringens manglende styringskraft i høst har feid motsetninger til side.
  • Utsiktene til å vende tilbake til regjeringskontorene raskere enn mange ventet da Bondevik surfet på popularitetsbølgen og tronte på alle fotballkamper, vil bidra til å skape fest for de fleste i Folkets Hus. Men noen vil være bekymret over å danne regjering ved hjelp av en nødvendigvis troløs alliert som Høyre.
  • Thorbjørn Jagland kunne ikke være sikker på at han skulle få så pass mye drahjelp inn i landsmøtet. I ett år har han holdt stedig fast på sine begrunnelser for hvorfor han forlot regjeringskontorene i fjor, uten å få ørens lyd før under budsjettkaoset i høst. Ap-lederen har fristet en tilværelse som politisk mobbeoffer. I regjeringskontorene var han i vår en stående vits. Og meningsmåling etter meningsmåling har kjørt omkamp på ledervalget i 1992 der nestleder Jens Stoltenberg har hatt et suverent overtak.
  • Presset av disse meningsmålingene har trolig Thorbjørn Jagland personlig fått det mer travelt med å komme tilbake i posisjon. Det gjør det også mer sannsynlig at det skjer, hvis muligheten byr seg.

Ved åpningen av landsmøtet i Arbeiderpartiet kan partiledelsen glede seg over meningsmålinger som peker deres vei. Den grundig filleristede Thorbjørn Jagland har gått forbi bråpopulære Kjell Magne Bondevik, og et flertall av partiets egne velgere vil ha regjeringsskifte nå. Det vil også svært mange Høyre-velgere, selv om det betyr at en Ap-regjering tar over. Dette gir handlefrihet til ledelsen i Høyre dersom den i siste runde virkelig gjør statsminister Bondeviks forventninger til skamme og åpner for «Jagland II».