Fest uten regning

-Det går til helvete på første klasse! Slik lød omkvedet blant lystige dansker under høykonjunkturen i 80-åra da de fleste ekspertene forlangte at bremseme måtte slås på. Men politikerne vegret seg for upopulære innstramminger, og folk flest supet sin bajer uten sut for morgendagen. Kjenner vi oss igjen i dagens Norge?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka har det nesten virket slik. Mye har gått galt, sett fra ekspertenes og markedsaktørenes side. Lønnsoppgjøret i stat og kommuner ble om mulig enda dyrere enn i privat sektor, Stortinget er åpenbart ute av stand til å stramme inn finanspolitikken, Norges Bank satte opp renta uten at kronekursen styrket seg, og børsen ble sendt rett nedover.

  •  Nå viser det seg at dette anonyme og merkelige vesenet som kalles 'markedet' som vanlig har overreagert. De unge gutta på meklerkontorer og valutaavdelinger har jo begrenset realpolitisk innsikt der de jager i flokk. Norsk økonomi er altfor solid til at samtlige røde lykter plutselig skal blinke. Den har antakelig styrke til å tåle en tynn sentrumsregjering også.
  •  Men påkjenningene er sterke for tida, og mange kan ha godt av å bli minnet om at det også finnes nedturer i de økonomiske sykluser. Ikke minst gjelder det låntakere som nå står fram i mediene og forteller at de ikke tåler en beskjeden renteoppgang. Når de dessuten forlanger å bo i Oslo med sine skyhøye boligpriser fordi de har sine venner her, begynner sympatien å rakne. I flere generasjoner har folk fra andre kanter av landet måttet flytte til Oslo for å få seg utdanning og arbeid. Det er også typisk for situasjonen at organisasjonene elegant ser bort fra at det nå kan bli rimeligere for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet.
  •  Men det er lønnsoppgjøret som sprenger alle rammer som var lagt på forhånd. Det er gitt rene eventyrtilleggene i forhold til det vi har vært vant til de siste seks-åtte åra. Det er bare å gratulere organisasjonene. At noen likevel streiker, må skyldes at de hadde bestemt seg for streik uansett lønnstillegg. Dessuten må AF vise muskler overfor sine utbrytere. Men arbeidsgiverne har jo helt frivillig gått med på tilleggene. De skulle ikke ha noen ting å geberde seg over. Likevel fraskriver de seg ansvaret, og forlanger at regjeringen og Stortinget må rydde opp etter festen. NHOs Kristin Clemet gjorde det i et innlegg her i avisen onsdag, der hun innrømmet at markedet for lønnsdannelser ikke har fungert. I går gikk Erik Bartnes i Kommunenes Sentralforbund ut og sa at staten måtte ta regningen for 'galskapen', som han sa. Kommunene har ikke råd til det oppgjøret han har godtatt på deres vegner. At han i samme slengen gir
  •  Så står finansminister Gudmund Restad igjen og ikke vet sin arme råd. Det verste er at han er noe så uvanlig som en ærlig finansminister, og det liker markedet ikke. Når så Lars Gunnar Lie forgjeves tusler rundt i Stortinget for å søke støtte til de beskjedne innstramminger regjeringen har foreslått, skapes inntrykk av en økonomi ute av styring. Dette kan ende med at ingen bremser slås på før i høstens statsbudsjett, og da må Restad servere kraftig kost. For i mellomtida kan mye ha gått galt. Kanskje er det dette opposisjonen spekulerer i, -en krisemaksimering for å vise hvor ille det går med en sentrumsregjering? Jeg vet ikke, men det kan virke slik.
  •  For det er ikke bare hos partene i lønnsoppgjøret vi nå ser en gedigen ansvarsfraskriving. Det store flertallet på Stortinget er ute på samme galeien. Det hjelper ikke at de selv har vært fødselshjelpere for regjeringen. Det politiske spillet er for tida mer givende enn resultatene. Det kan være forlystende for aktørene på Løvebakken. Men neppe for så mange andre.

riksmeklingsmann Reidar Webster en skyllebøtte, sier alt om det forhandlingssystemet vi har hatt i år. Det har ikke vært ført forhandlinger mellom partene i offentlig sektor. De har ventet på Webster, og han har vært raus.