Festival- sommer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Til natta toner jazzfestivalen i Molde ut, men den norske festivalsommeren er ikke over med det. Ennå i noen uker vil de tusen blomstrende blomster i kulturlivet festival-feire seg selv, og festivaleriet har for lengst også bestøvet kulturbegrepets ytterste utvidelser - det er snart ikke den bær- eller blomstersort som ikke har sin egen festival i Sommer-Norge.
  • Man kan saktens stanse et øyeblikk og spørre hva som ligger bak alle disse festivalene. Ektefølt utstillerglede? Likesinnedes behov for å komme sammen i gjensidig inspirerende utfoldelse? Entusiast- og interessegruppers markerings- og PR-behov i en tid der kampen om folks fritid og penger er hardere enn noensinne?
  • Vi velger å tro at et svar ville vist seg like uensartet som selve festivalbildet: Fra svære, ukelange begivenheter som preger hele bybilder, til én-dagsarrangementer med ytterst lokalt tilsnitt. Fra internasjonale mønstringer med fast plass på statsbudsjettet og kunstnere i verdensklasse til bygde- eller bydelsmønstringer med glade amatører i aksjon foran naboer, slekt og venner. Felles for dem er at de utløser initiativer, kreativitet og aktivitet som ethvert samfunn ikke bare nyter godt av, men trenger.
  • Det kan være fort gjort å glemme at festivaler, små eller store, er resultater av at folk har kommet sammen, tatt tak og prestert når det gjelder. Festivaler lager ikke seg sjøl, de blir heller ikke til etter ordre fra noen myndighet, men springer ut av entusiasme og virketrang hos så vel ildsjeler som gode hjelpere. Knapt noen blir dessuten rike av å arrangere festival, dét er med på å gjøre festivalene til tidsatypiske planter i en grådig samtid.
  • Det ville ha blitt sommer i Norge også uten alle festivalene. Men den ville ha blitt fattigere. Derfor: Vel blåst nok en gang til Molde og alle de andre festivalene som allerede er i gang med planleggingen av 99-utgavene. Til dem som ennå gjenstår i år: Fortsatt god festivalsommer!