Festning NOKAS

NOKAS-saken avvikles i en festning. Denne militariseringen av retten svekker domstolenes uavhengighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

POLITIFOLKENE som vokter Festning NOKAS, er bevæpnet med maskinpistol og revolver. De tiltalte sleper seg fram til sine plasser i rettssalen i fotlenker. Begrunnelsen for dette er sikkerhetshensyn. Men tiltakene gir også anledning til å demonstrere statsmaktens alvor og autoritet. Det er fienden det er vanskelig å få øye på. Tror politiet at David Toska kontrollerer en skjult kommandogruppe som kan ta kontroll over rettsbygningen, befri de tiltalte og flytte dem til et sikkert sted? Kroppsholdningen til politisoldatene utenfor retten tyder ikke på at angrepet er nær forestående. Men hva gjør slikt med vårt forhold til domstolene?

DET FINNES et merkelig forhold i vårt samfunn vi sjelden reflekterer over. Domstolene er blitt det siste stedet som endelig og med tung konsekvens bestemmer hva som er rett eller galt. Kirken var en gang en autoritet som skilte det gode fra det onde. Ikke lenger. Dens autoritet er i våre øyne knapt nok veiledende. De politiske institusjonene vedtar lovene og etablerer derfor grensene. Men det er domstolene som peker på fengsel eller frihet. Det skjer i en slags åpen kappestrid med flere ankeinstanser. Men til slutt vil en domstol skjære igjennom med endelig konsekvens: straff eller frifinnelse.

DET FINNES EN REKKE samfunnsvitenskapelige undersøkelser som konkluderer med at vestlige samfunn i økende grad preges av at politikken taper kraft, og at jussens betydning øker tilsvarende, eller mer. Den norske Maktutredningen gjorde også slike funn. Men hvorfor er det slik at konflikter og rettigheter i økende grad settes bort til avgjørelse av personer i svart kappe? Verden er blitt så kompleks, sier noen. Men er den grunnleggende forskjellen på rett og galt noe vanskeligere å forstå i dag enn for 50, 100 eller 500 år siden? Jeg tror ikke det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN ALTERNATIV forklaring er at menneskene har sluttet å passe på hverandre fordi det er tvil om hvilke verdier som gjelder. Når konflikter topper seg eller oppleves som truende, er det blitt naturlig å henvise dem til den siste institusjonen som kan skille mellom rett og urett. Grunnen til at vi bruker stadig flere ressurser på politi og domstoler, behøver altså ikke være at menneskenes ondskap har økt. Det kan like gjerne være at fellesskapet har trukket seg tilbake og slik skapt større rom for kriminelle avvikere. Der det frie fellesskapets normer viker, skapes et rom uten noen naturlig autoritet. Her forventer vi at statens makt- og sanksjonsapparat trer inn. Vi kaller det trygghet.

LIKEVEL HAR vi ikke betingelsesløst overlatt stadig flere konflikter til domstolene. Politiets og rettsapparatets autoritet bygger på den skjøre forbindelsen til folket, dvs. til det vi kaller rettsfølelsen. I det merkelige landet Norge finnes mye kritikkverdig, men også sterke meninger om hva som er rettferdig. Kanskje er det vår viktigste verdi. Det må domstoler og politi aldri glemme.

KJELTRINGER får aldri stor sympati, og de færreste fortjener noen. Men de har juridiske rettigheter og krav på å bli behandlet skikkelig. Ikke for at vi skal sy silkeputer under armene på tjuver og drapsmenn, men fordi rettsapparatet vil miste autoritet hvis det ikke opptrer upartisk og uavhengig. Derfor er det betenkelig at NOKAS-saken har fått en halvmilitær ramme, og at flere av de tiltalte i månedsvis har hatt beinharde soningsforhold i isolasjon. Vi kjenner ikke den sikkerhetsvurderingen som ligger bak, og vil heller aldri få slik kunnskap i noen detalj. Det avgjørende er om det er nøye sammenheng mellom antatt fare og de tiltakene som iverksettes. Overdreven maktbruk er propaganda som kan virke forhåndsdømmende.

SLIKT KAN BIDRA til å svekke det skillet som skal være mellom statsmaktene. Det gjør ikke saken bedre at rettens administrator, sorenskriver Helge Bjørnestad, nå er så barsk og bisk at han står i fare for å forveksle rettens behov for autoritet med sitt eget. Behovet for stram regi er åpenbart. Men retten skal ikke bare forlange at aktører og tilskuere opptrer med respekt. Den må også ha respekt for sin uavhengige rolle og for partenes interesser og behov. Den militære atmosfæren utenfor rettssalens dører bør ikke forplante seg til innsida.