Festningen faller

Det har vært et særkjenne ved Arbeiderpartiet at dets politikere agiterer til venstre, men handler mot høyre. Den retoriske ild på møtene har fått hjertene til å brenne, mens det moderate håndverk har vært normen for politisk handling. I går kastet Thorbjørn Jagland de gamle kortene. Han sa rett ut at partiet trenger kapitalen på sin side, og at det er greit at gründere blir rike.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Thorbjørn Jaglands tale til Arbeiderpartiets landsmøte var spekket med observasjoner, analyser og bibelske bilder. Som vanlig ved slike anledninger spente han opp et stort lerret: Her var alt fra rekeskallets økonomi til Internett, stammer i Indonesia, Noas evner som sjøfarer og behovet for eldreomsorg. Men gjennom denne mosaikken kan man få øye på et fundament, en lang linje. Jagland beskriver grunnlaget for det som kan kalles den teknologiske reformismen. Denne bygger på moderne vitenskap og teknologi, kraftig satsing på utdanning, regulert kapitalistisk verdiskaping og sosialdemokratisk fordelingspolitikk. Jagland snakker også høyt om mennesker og kultur, men da synker presisjonsnivået påfallende.

  • Den tilnærmingen til Høyre som har skjedd de siste ukene, må sees i sammenheng med den gradvise omformingen av Arbeiderpartiet. På det taktiske plan er dette synlig i den «regjeringserklæring» i fire punkter som Jagland presenterte for landsmøtet i går. Tre av punktene er Høyre og Arbeiderpartiet allerede enige om i Stortinget: Dialogen med EU, modernisering av offentlig sektor og satsing på forskning og kompetanse. Det fjerde punktet gjelder en ny solidaritetspakt mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten. Denne modellen vil Arbeiderpartiet beholde patentet på, men den får støtte hos Høyre.
  • Så langt er alt greit. Også på det mer prinsipielle plan er motsetninger ryddet av veien. Det gjelder forholdet mellom stat, marked og individ og i særlig grad synet på verdiskapingen i næringslivet. I går fikk Jagland applaus da han oppga den sosialistiske retorikken på følgende måte: «Jeg klarer ikke lenger opprettholde kunstige skillelinjer. Derfor sier jeg dere: Vi trenger kapitalen på vår side.» Men så føyde han til, næmest som en ettertanke: «Så får vi fortsette å slåss om fordelingen.»
  • Men så enkelt er det ikke. Rett nok lar han gamle festningsmurer falle ved å oppgi et gammelt sosialistisk dogme: At rettferdig fordeling krever kontroll over verdiskapingen. Det er pragmatisme og grei tilnærming til virkeligheten. Men så blir det verre. Er det noe Arbeiderpartiet ikke kan reformere, så er det kjernen i fordelingspolitikken. Det er også landsmøtets politiske hovedtema. Her står motsetningene til Høyre i kø: Toppskatt, rederiskatt, utvidelse av momsen osv. Men spørsmålet om fordeling handler like mye om Arbeiderpartiets sjel og om den interne venstrefløyens politiske muligheter. Partiets tillitsvalgte kan nok sluke noen blå kameler i den gode saks tjeneste. Men i fordelingspolitikken er rommet for politiske manøvrer trangt og lavt. Thorbjørn Jagland vet dessuten at hans posisjon som partiformann er avhengig av tillit hos bevegelsens venstrefløy.
  • Det ble raljert mye da Jaglands drøm om «Det norske hus» ramlet sammen. Men Ap-formannens tale i går viser at han holder seg til de samme byggematerialene, selv om tegningen er noe forandret. Mens Gro nøyde seg med å legge om kursen i ny retning uten store ord, maler Jagland tidas utfordringer med bred pensel. Det gir budskap og substans, men retorikken flyr også høyere enn horisonten til mange partimedlemmer som er vant til å tenke i praktiske løsninger. Jagland tviholder på kontakten med akademikere og topper i næringslivet, men er sjenert på grasrota. Han maner mer til ettertanke enn til flammende begeistring. Derfor er Thorbjørn Jagland mer respektert enn han er elsket.