Fiaskoer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De aller fleste lavbudsjettfilmene har vært fiaskoer, enten hos kritikere, i forhold til publikumstall - eller begge deler. Slik har Dagbladet anmeldt en del av filmene, med omtrentlig publikumstall i parentes. «Lucifer» 1990 (Roar Skolmen), (4000) «Hodiak» 1994 (Hans Petter Blad), (675) «Dis» 1995 (Aune Sand), (22 000) «Noe beroligende» 1995 (Mona Hoel), (3000) «Svarte Pantere» 1992 (Thomas Robsahm), (25 000)) «Stein og Stjerner» 1994 (Odd Syse og Lars Nilsen) (2500) «Eggs» 1995 (Bent Hamer), (28 000)- Redde for suksess Aune Sand mener at Gunnar Svendsrud i Norsk filminstitutt er redd for at de nye filmskaperne skal lykkes. - Norsk film har vært styrt av amatører i tiår. Hadde det ikke vært for oljen, ville hele den norske filmbransjen vært på Hamar og plukket poteter. Det er helt vilt å advare mot at unge, entusiastiske filmskapere prøver å lage billige filmer. Filminstituttet burde heller støttet disse unge idealistene, sier Aune Sand. «Dis» er på tross av den massive kritikerslakten blitt en av Film-Norges merkeligste suksess-historier. Filmen er blitt sett av 22 000 mennesker og blir nå sluppet på video.Lær av «Dis» Aune Sand sier filmen kostet rundt 400 000 kroner å lage. «Dis» har spilt inn 900 000 kroner og har gitt et eventyrlig overskudd ut fra forutsetningene. - Filmen ble finansiert med lån og kreditter. Hadde «Dis» gått på trynet, ville jeg stått i gjeld til oppover ørene. Men jeg beviste at det går an å tjene penger på film i Norge. Nå må filmbransjen begynne å lære av «Dis», sier han. Sand spilte inn «Dis» på 35 mm råfilm og presset kostnadene ned til det minimale. - Jeg kan ikke anbefale noen å lage film slik vi gjorde det. Alle som bidro la ned en masse gratisarbeid, og det var slitsomt. Man må være villig til å ofre blod, svette og tårer for å få til en filmproduksjon, sier Sand. Likevel vil han oppfordre alle som har en regissør i magen til å forsøke å realisere drømmen sin, og mener video kan være en okay måte å starte på.- Penger er overvurdert Den unge regissøren Thomas Robsahm mener det er andre faktorer enn store budsjetter som avgjør hvor god en film blir. - Du kan klare deg med lite penger hvis du har peiling, sier Robsahm. Han laget «Svarte Pantere» på et lite budsjett, og hadde nærmest nullbudsjett på kortfilmen «Pistolklubben». - Alle har startet med lite eller ingen penger. Men man må også stille krav til kvalitet. - Lavbudsjett betyr likevel ikke automatisk at kvaliteten blir dårlig. Andre faktorer er viktigere, mener Robsahm. - Sats mer på billigfilm Mannen bak Norges kanskje billigste film, Hans Petter Blad, ønsker at filmbransjen lager flere billige filmer. «Hodiak» kostet rundt 400 000 kroner å lage. 250 000 kroner fikk de i offentlig støtte for å klargjøre filmen. Blad selv og vennene hans betalte de resterende 120 000 kronene. - Råfilm, framkalling, lydarbeid og framstilling av en arbeidskopi var de største kostnadene, sier Blad. Han kjøpte et kamera for 25 000 kroner og skjøt hele filmen på 18 dager. - Det er en tung prosess å lage film uten penger. Men det sikrer samtidig at filmskaperne ikke blir selvhøytidelige. Det er umulig å ta seg selv for alvorlig med et lite budsjett, sier Blad. Han mener at norsk filmbransje burde satse mer på billige produksjoner.Trengte mer penger Roar Skolmen, mannen bak filmfiaskoen «Lucifer» i 1990, mener at han kunne laget et mesterverk hvis han hadde hatt mer penger. - Filmen led under pengemangel, sier han. "Lucifer" kostet om lag 6 millioner kroner å produsere. Det norske filminstituttet regner likevel filmen som en lavbudsjettproduksjon. Færre enn 4000 personer så filmen, som spilte inn rundt 162 000 kroner. Skolmens første film, «I ungdommens makt», kostet 1,2 millioner, men den var heller ingen suksess. - Mine filmer led under å være billige. Jeg stilte med en naivitet begge gangene og trengte faglig støtte. Men det koster penger, og det hadde jeg ikke, sier Skolmen. Han tror det er vanskelig å lage billige filmer i Norge fordi miljøet er så mye mindre. - I USA er miljøet større, og det er hardere konkurranse om å bli skuespiller. Derfor er det flere som er villige til å stille opp for en billig penge, sier Skolmen.