SMS-ENERGI: Gert Danielsen var gissel i Jemen. Han forteller at han fikk energi av de tekstmeldingene han fikk sendt fra fangenskap. Foto: MELISA FAJKOVIC
SMS-ENERGI: Gert Danielsen var gissel i Jemen. Han forteller at han fikk energi av de tekstmeldingene han fikk sendt fra fangenskap. Foto: MELISA FAJKOVICVis mer

- Fikk energi fra tekstmeldingene

Det var tekstmeldinger fra venner, familie og arbeidskamerater i FN som holdt Gert Danielsen gående i fangenskap i Jemen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Dette forteller 34 år gamle Gert Danielsen der han sitter fri og lettet i kontorene til FNs Utviklingsfond (UNDP), like ved Nobel-instituttet i Oslo. Han var i Jemen for FN for å hjelpe landet i overgangen til demokrati, men endte som gissel i en strid mellom en stamme og myndighetene.

- Jeg er veldig lei meg for å ikke kunne være i Jemen de neste ukene. Jeg må ha litt tenketid nå. Jeg vil tilbake. Jeg elsker å være der. Folk er helt fantastiske. Men det har vært bilder av meg i avisene. Jeg er ikke så usynlig der lenger, sier han til Dagbladet.

Han spaserte hjemover i ei av hovedgatene i hovedstaden Sanaa litt over midnatt, mens 14. gikk over i 15. januar, og skulle ringe hjem for å gratulere faren med fødselsdagen, da en firehjulsdrevet bil saknet farten. Han ble straks litt på vakt.

Rakk ikke tenke - Jeg fikk ikke tenkt så mye før ei bildør åpnet seg og en mann med maskingevær kom imot meg og dyttet meg inn i bilen. Pulsen gikk straks ganske mye fortere. Da gjaldt det å beholde roen så mye som mulig, forteller han.

De kjørte i to og en halv time i mørket. Når de kom til de mange veisperringene dekket de ham med et svart klede. Vaktene kunne ikke se fangen i mørket og vinket dem forbi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg visste ikke hvor vi var, men det bar oppover i fjellene. Jeg så på veiskiltene så godt jeg kunne. Jeg forsøkte å huske på det siste skiltet for å vite hvor vi var og å se på klokka, forteller han.

Plutselig stanset de og førte fangen over i en annen bil.

- Da tok nervene meg igjen. Det hadde vært nokså rolig i den første bilen, jeg hadde fått et slags tillitsforhold til dem. Jeg trodde ikke de skulle ta livet av meg, den biten var over. Det skremmende var ikke at de hadde våpen, for det har så mange i Jemen. Men de var flere og hadde enda en bil. Ja, de var kanskje ti stykker. Da måtte jeg gå inn i en ny tillitsskapende prosess. Bare én fra den første bilen ble med, de andre var nye, forteller Gert.

Fikk en madrass Klokka var kvart på fire da de kom til et hus. De førte ham inn i et rom hvor han skulle sove på en madrass på golvet.

- Jeg sovnet omsider. Men det tok tid for det var ikke noen ønskesituasjon å sove i, sier han.

Gert sier han har «funnet seg sjøl» best i utlandet, etter å ha studert i Skottland og Argentina og ellers vært på stipend-opphold og arbeid i Sør-Afrika, Brasil og Panama før Jemen. I mange år har han knapt vært i Norge.

Han jobber med flere prosjekter for FN i Jemen. Det er menneskerettigheter, korrupsjon, likestilling, AIDS og lokale myndigheter. Hovedprosjektet er overgang til demokrati. Denne måneden er det presidentvalg, der alle krefter har samlet seg om nåværende visepresident. Så er det to år med reform av grunnloven og valgloven som skal legges ut til folkeavstemning. I 2014 er det igjen valg.

- Dette markerer slutten på det gamle regimet, sier Gert.

Ikke truende I løpet av de to ukene i fangenskap var det alltid en person som sov i samme rom som ham. Først var det en person som snakket engelsk. Så kom det en som snakket mindre engelsk enn det fint lille arabiske som Gert kan.

- Var de truende?

- Nei, ikke i det hele tatt. Da den første dramatikken gikk over følte jeg aldri redsel eller frykt. De gikk litt ut og inn av rommet. Iblant hadde de våpen, men det var aldri skremmende, sier han.

I fangenskap fikk han, helt grei, men litt ensidig mat tre ganger om dagen og masse sukret te. Utenfor lå det en appelsinhage, så det ble mye appelsiner.

- Humøret mitt svingte og matlysten med det. Noen dager ville jeg snakke, andre dager være stille. De hadde fjernsyn, og det brøyt stillheten. Noen dager så vi på de kanalene jeg likte, andre ganger hva de ville se. Jeg tror aldri jeg har vært så oppdatert på internasjonale nyheter. Ellers snakket vi bare om dagligdagse ting, som når jeg ville spise, sier han.

Fikk ta to telefoner Gissel-takerne hadde tatt fra ham hans to mobiltelefoner i den første bilen. Da han skulle over i den andre husket han å spørre etter dem, og han fikk dem, men uten SIM-kort. SIM-kortene var på plass igjen da han våknet etter den første søvnen i fangenskap.

- Da jeg våknet sa de at jeg kunne ringe. Jeg tok bare to telefoner, til FN naturligvis for å forklare og hjem. Jeg forsto at de ville jeg skulle ringe minst mulig, så jeg ringte FN bare én gang om dagen. Men jeg følte meg trygg nok til å sende tekstmeldinger.

- Til hvem?

- Til familien, venner og arbeidskamerater i FN. Jeg tror det var det som holdt meg gående. Støtten var helt overveldende. Jeg fikk masse positiv energi, sier Gert.

- Noen fra Martine-stiftelsen ringte deg. Stiftelsen ville skaffe et livstegn fra deg, har styrelederen sagt.

- Jeg var ikke klar over dette før jeg kom ut. En av de første dagene fikk tolken en telefon og han sa den var til meg. Jeg lurte på hvem det var, men jeg husker ikke navnet. Da jeg forsto at det verken var FN eller familien la jeg på og ga telefonen tilbake. Jeg ville ikke snakke med andre, sier han.

Plutselig løslatelse Om forhandlingene for å få ham løslatt visste han ingenting. Dette gikk mellom myndighetene i Jemen og gissel-takerne. Han var ikke med på noe. De som var rundt ham i fangenskapet hadde neppe trukket i trådene, og hadde neppe noe ansvar for det som hadde skjedd, tenkte han. Det virket som om en familie i stammen hadde fått ansvar for å ta seg av ham i deres hjem.

Løslatelsen kom plutselig. De hadde sagt hver eller annenhver dag at han neste dag eller i overimorra skulle bli løslatt. «Insallah!» la de til, «Om Gud vil!».

- Om kvelden torsdag 26. januar, rundt halv ti, sa de helt ut av det blå at nå skal du hjem klokka ett i natt. Da var det min tur til å si «Insallah!» Men en halvtime etterpå sa de: «Nå skal vi reise. Nå!» Det bar rett i bilen og de kjørte meg i 20 minutter til denne sjeiken som hadde forhandlet. I hans bolig var det te og middag. De som bortførte meg ba om unnskyldning. Og da jeg kom tilbake til Sanaa fikk jeg unnskyldning fra forsvars- og innenriksministeren, forteller Gert Danielsen.

Og det var først tilbake i Sanaa at han vågde å kjenne seg fri. Da kom også tårene.

VIL TILBAKE: Gert Danielsen legger ikke skjul på at han ønsker å dra tilbake til Jemen. Foto: NOEMAN ALSAYYAD/UNDP/AFP
VIL TILBAKE: Gert Danielsen legger ikke skjul på at han ønsker å dra tilbake til Jemen. Foto: NOEMAN ALSAYYAD/UNDP/AFP Vis mer