Fikseren

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Manusforfattere er uunnværlige i Hollywood. Tenk bare på Barton Fink. Alt står og faller på at geniet ved tastaturet finner inspirasjon til å fullføre sitt kunstverk – helt til manuset leveres. Da har alle glemt at du er genial. Manuset maltrakteres, forfatteren filleristes og sluttproduktet slaktes av kritikerne.

Tony Gilroy (f. 1956) hadde et manus liggende som han brant for. En finfint manus, mente mange, om en advokat som jobber i gråsonen og «fikser» ting, ordner opp i saker der andre kommer til kort. Men Gilroy gjorde ting vanskelig for seg: Han ville regissere. Han ville ha «final cut» og ikke overlate styringen til andre. Dermed entret han en ond sirkel der folk med penger ikke ønsker å satse på en førstegangsregissør, med mindre Gilroy klarte å lokke til seg en stjerne til hovedrollen, noe Gilroy fant vanskelig. Han ønsket George Clooney og hadde brukt sine venner Steven Soderbergh og Sidney Pollack som mellommenn. Clooney likte manuset og kunne muligens tenke seg å regissere, men han ville ikke jobbe med en regidebutant, og han ville heller ikke møte vedkommende.

Gilroy var sta og følte ikke behov for å gi opp. Han lot papirbunken ligge og fortsatte med det han var mest kjent for, skrive manus for andre. Tony Gilroy hadde etter hvert opparbeidet seg et rykte som manusfikser. Til enhver tid finnes det en rekke filmprosjekter i Hollywood som ligger og vansmekter i det såkalte «development hell» og ofte skyldes dette feil i manuset: Historien henger ikke sammen, ideen er tynn, karakterene for flate. Tony Gilroy er god på å puste liv i halvdøde manus og finne det avgjørende grepet som fører til at historien «løsner». Han viste det allerede med «Dolores Claiborne», der han omarbeidet Stephen Kings fortelling, slik at mor og datter ble likeverdige karakterer. King skal etterpå ha uttalt at han skulle ønske han hadde tenkt på det samme før han skrev boka.

Gilroys rykte som fikser ble imidlertid befestet da «Claiborne»-regissør Taylor Hackford ba ham ta en titt på et «sykt» manus han hadde liggende, «Djevelens advokat». I utgangspunktet spilte Keanu Reeves en advokat som lot seg lure til å jobbe for djevelen, men Gilroy gjorde ham til djevelens sønn og dermed ble historien noe annerledes. Filmen er frydefullt «over the top»: Al Pacinos John Milton går fra å være et tilsynelatende symbol på ondskap til å være den onde selv. Han regjerer verden, for det tjuende århundre tilhører Satan. Men samtidig tar han T-banen – han er glad i mennesker. Filmen er underholdende, teatralsk og pirrende, selv for ateister.

Tony Gilroy er sønn av den prisbelønte dramatikeren Frank D. Gilroy og vokste opp nord for New York, studerte to år ved Boston University, men sluttet for å spille i band. Seinere flyttet han hjem til foreldrene for å bo billig og skrive noveller (han var besatt av Raymond Carver), før han dro til New York og jobbet som bartender mens han fortsatte å skrive. Men han slet tungt og følte at han falt mellom to stoler, den finlitterære og den kommersielle. Frustrert over refusjonsbrev, sa han til seg selv: «Well this is ridiculous. I’m going to get out of this, and I’ll write a screenplay really quick and get rich. And I spent five years tending bar trying to figure it out.» (Entertainment Weekly, 2007).

Sin første suksess fikk han med «Cutting Edge», en romantisk komedie fra kunstløpsmiljø, etterfulgt av «Claiborne», «Djevelens advokat», «Bait» med Jamie Foxx og «Proof of Life» (Russell Crowe og Meg Ryan), i tillegg til flere manus som ikke er blitt filmet. Han har også vært med på manuset til kinoaktuelle «State of Play».

I Hollywood kan man leve godt på å skrive manus som aldri blir filmatisert eller reparere andres manus. Gilroy har lenge vært en av disse superreservene som fikser ødelagte manus, gjerne til et honorar på 250.000 dollar per uke.

Våren 2000 ble Gilroy spurt av regissør Doug Liman om han ville se på et manus bygget på Robert Ludlums kioskmurstein «The Bourne Identity». I en lengre profil i The New Yorker forteller Gilroy at han spurte Liman hvorfor han ønsket å filme «this absolute piece of shit». Gilroy mente Ludlums romaner ikke handlet om menneskers atferd, men om «å løpe til flyplasser». Liman spurte så Gilroy om han hadde noen ideer i sakens anledning. «Kast romanen og behold ideen om en profesjonell morder med hukommelsestap,» svarte Gilroy.

De fem første minuttene av «The Bourne Identity» tilhører Ludlum, resten er Gilroy. Resultatet er en moderne klassiker, en eksplosiv, men også eksistensialistisk actionfilm som tåler stadige gjensyn. Desto mer overraskende er det at samarbeidet mellom Liman og Gilroy fungerte dårlig. Matt Damon og Gilroy så seg om etter en ny regissør til oppfølgeren og valget falt på Paul «Mr. Handycam» Greengrass. Gilroy fikk tre millioner dollar for manuset til «The Bourne Supremacy», men ble sint da Greengrass valgte å skrive om historien, slik at Jason Bourne slapp billigere unna for sine synder enn Gilroy hadde foreskrevet.

Samtidig som Bourne erobret verden, jobbet Gilroy videre med sitt hjertebarn, «Michael Clayton». To år etter avslaget fra George Clooney, ble det endelig avtalt et møte mellom de to. Møtet ble til en ni timers helaften der de to snakket om sine favorittfilmer fra 70-tallet og Clooney sa ja til å være med – uten honorar, men med en andel i filmen. Ikke dumt, siden filmen spilte inn fem ganger budsjettet.

«Clayton» er en lekker og dyptpløyende film om en advokat på søken etter sin tapte sjel. Han havner i trøbbel når han forsøker å beskytte en annen advokat som det har «klikket» for, det vil si, han har bestemt seg for å snakke sant. Milliarder av kroner står på spill i en rettssak om landbrukskjemikalier. Filmen er en triumf på alle plan og viser Gilroys fortellertekniske originalitet.

Gilroys fascinasjon for hvitsnippet korrupsjon og «the corporate world» – han kaller dem føydale samfunn – kommer også til syne i hans nye film «Duplicity», som har norsk premiere på fredag. Julia Roberts og Clive Owen spiller to spioner som jobber for hvert sitt multinasjonale selskap. Jobben deres er å gå over lik for å stjele den andres industrielle hemmeligheter. Samtidig er de to fascinert av hverandre. En romanse mellom to skorpioner, kaller Gilroy historien, som er full av overraskelser og dobbeltspill i alle retninger. Kan kjærlighet oppstå når ingen er til å stole på? Kan en film beholde sitt «hjerte» når ingenting er som man tror, når en «virkelighet» til stadighet blir avløst av en annen?

Mikael Godø er journalist og

kommentator i Dagbladet.