Fiksjon og virkelighet

Kongehuset er øyensynlig angrepet av et skjebnesvangert virus, og ingen medisin ser ut til å virke. Når Georg Apenes spiller opp til Marseillaisen og nestlederen i Høyre gir sin tilslutning til at republikken som norsk statsform trenger sin utredning, blir det tydelig at husets mest vitale organer er angrepet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når den sindige Odvar Nordli stemmer ifra hornet på veggen, da står ikke verden til påske. Republikken har i løpet av to- tre år galoppert fra å være en fjern og horribel tanke til å bli et mulig tema for en kommisjon i Stortings-regi. Høyst sannsynlig ser vi med dette begynnelsen på slutten.

Det hele begynte med det som så ut til å være en harmløs infeksjon. Noen skarve millioner i overskridelse på et oppussingsprosjekt, en hoffmarskalk i offentlig krangel med sjefen i Statsbygg, og et par hester i gave med uheldige antydninger om kopling til kongelig oppmerksomhet viet en butikkåpning i Riga.

Utenlandsopphold

Det var først da den nye generasjonen kom tilbake fra sine utenlandsopphold at vi kunne ane omfanget av sykdomsangrepene. En kronprins som presenterer sin kjæreste for det norske folk som «utagerende festmenneske», en meningsløs samboerproklamasjon som røper brister i tronarvingens konstitusjonskunnskaper og en mangel på respekt for Slottets egne mediestrateger, endte med refs fra Oslo-bispen og en tilsynelatende påtvungen forlovelse.

Akkurat idet pasienten så ut til å komme seg, og Norge så smått hadde begynt å glede seg til en aristokratisk svingom i et nyoppusset festlokale, ble det tydelig at det virkelig var på vei utforbakke.

Utsiktene til at nordmenn flest skal tiljuble Ari Behn i karjol på vei opp Karl Johan med prinsessen ved sin side, forutsetter et kollektivt norsk ecstasyinntak. Og forfatterens venner har med all tydelighet ladet opp på vorspiel. Utsagn som «vi må verne om det lille aristokratiet vi har», viser med all tydelighet at kongehuset er på vei mot avgrunnen - til full honnør fra sine mest ivrige pasientvenner.

Narkotika

Til poenget: Når Hans Fredrik Dahl (i sist fredags utgave av Dagbladet) trenger et påskudd for å slå et slag for norsk liberalt sinnelag (hvilket i og for seg kan være på sin plass), er narkotikamisbruk i kongelige sirkler et uhyre dårlig valgt utgangspunkt. Kongehuset har én kapital å forvalte: seriøsitet og autoritet. Som Dahl vet, bør også slik kapital forvaltes med et krav til årlig avkastning. Nå og da må kongehuset oppføre seg på en måte som gir tillit og som aktualiserer dets betydning. Det holder ikke med næringslivspromotering og mer eller mindre vellykkede politiske fremstøt i Japan. Det holder ikke å vise frem en gallakjole og noen ordensbånd slik at nordmenn flest skal få ivaretatt sin nasjonale stolthetsfølelse.

Når kongedømmets politiske funksjon er opphørt, står førstefamilien igjen med ett krav på seg: ivaretakelse av det som, i mangel av et bedre uttrykk, kan kalles norske verdier. Kommisjonen, som la frem sin rapport forrige uke, har ikke klart å sette ord på hva det dreier seg om, men de fleste av oss vil trolig være enige om at pengesløseri, «polske kjerringer», dekadanse, fest hele uka og rusmisbruk i forskjellige fasonger ikke tilhører det vi som nasjon står mest samlet om - enten det fremstår som kunst eller virkelighet. Når kongehuset tilstrekkelig lenge har vist manglende evne til å forvalte sin seriøsitet og autoritet, må dets medlemmer finne seg i merkelappen konstitusjonelle lottomillionærer.

Fiksjon

Odvar Nordli mener, ganske riktig, at kongedømmet i større grad er blitt en fiksjon enn en politisk realitet, og at republikken derfor bør bli et tema for utredning. Men med en forfatter fra Moss og hans vennekrets har vi nettopp fått en kongelig situasjon der fiksjon og virkelighet nettopp ikke er mulig å skille.

Skal dette gå bra, må det fylles på med doser av seriøsitet som nasjonen ikke har sett maken til. Det dreier seg om en offentlig syndsforlatelse - ikke om en «vekk i morgen» og et håp om at alt nok vil gå over bare vi venter lenge nok. Den behandlingstrengende kan i tillegg ikke lenger støtte seg til klassisk medisin - til de skjulte forbindelseslinjene mellom slott og regjeringslokaler.

Nå trengs alternative behandlingsformer i kombinasjon med forsakelser, sunn kost og nøktern livsførsel - i røykfrie omgivelser.