Filharmonisk disharmoni

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Direktør Morten Walderhaugs avgang som direktør for Oslo-Filharmonien har sendt sjokkbølger gjennom norsk musikkliv. Uroen i forbindelse med skifter av såvel direktør som kunstnerisk leder de siste åra har vært til å håndere for et orkester som har kjempet seg opp i verdenseliten. Men når det nå hoper seg opp med økonomiske problemer, frykter vi at det vil kunne påføre orkesteret varig skade.

Walderhaug har sittet bare to år i direktørstolen. Når han nå har valgt å fratre, skyldes det etter hva vi forstår at han ikke finner det tilfredsstillende å drive orkesteret med de økonomiske rammene staten tilbyr. Rammevilkårene for driften er blitt dramatisk forverret av pensjonsforpliktelser som er påført orkesteret som følge av statlige beslutninger. De nye utgiftene er ikke blitt kompensert gjennom økte bevilgninger.

Den problematiske situasjonen som da oppstår er vanskelig å løse, selvsagt. I en bedrift der utgiftsnivået stort sett er knyttet til lønninger, kommer man ikke bort fra nedskjæringer i det administrative personalet og i tilbudet til publikum. Men krisen peker også ut over de umiddelbare budsjettproblemene. Spørsmålet er om staten er en god eier for institusjoner som i sitt kunstneriske virke strekker seg ut over det ordinære. Fins det vilje til å betale det det koster å være en kunstnerisk institusjon som gjennom talent og hardt arbeid er nådd toppen internasjonalt?

Det snakkes så mye om at Norge i en etterindustriell tid skal gjøre seg internasjonalt gjeldende innenfor vitenskap og kunst. Det må bety at vi også skal ligge i toppen på noen områder. Men alle vet jo at det koster ekstra å konkurrere med de aller beste. Det er godt mulig at den måten vi fordeler penger på i det norske system er slik at det fremmer det gode, men ikke det fremragende. I så fall kan vi bli nødt til å gjennomtenke andre måter å finansiere de aller beste på. Det bør være en passende oppgave for kulturminister Trond Giske å reflektere over når han nå tar juleferie. Han kan da ikke være fornøyd med å bli kulturministeren som rev Oslo-Filharmonien ned fra sin topplassering i internasjonalt musikkliv?