Filial-landet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Flertallet i Folketrygdfondets styre vil selge fondets aksjer i Storebrand til finske Sampo. Det er et vedtak det er all grunn til å beklage. Når også et flertall i Orklas styre tok samme standpunkt, er det bare Den norske Bank som kan hindre at en av våre tyngste finansinstitusjoner havner på utenlandske hender. Etter at fusjonsplanene mellom Kreditkassen og Storebrand beklageligvis strandet, har den ene institusjonen etter den andre forsvunnet til utlandet. Hvis Sampos oppkjøp lykkes, vil Norge i stor grad bli et filialland innen finansnæringen. Det er ingen lykkelig tilstand.
  • Folketrygdfondet har latt hensynet til egen fortjeneste være avgjørende. Det er for så vidt i tråd med fondets mandat. Men det er et snevert og kortsiktig grunnlag. Vi hadde trodd styret også hadde lagt samfunnsmessige hensyn til grunn for sitt vedtak. Styret består jo stort sett av politikere. Hva gjør de der hvis de ikke skal bringe inn et visst samfunnsperspektiv for fondets investeringer? Flertallet stiller som betingelse at det blir opprettholdt et kapitalforvaltningsmiljø i Norge. Slike garantier kan Sampo trygt utstede. De er uansett verdiløse.
  • Det er mulig presset fra et stort flertall på Stortinget og regjeringen har ført til at Folketrygdfondet måtte demonstrere sin uavhengighet for å beholde troverdighet i det såkalte markedet. Men fondet har også lagt ut en redningsplanke. Det er åpnet for at nye utspill kan komme innen få dager. I praksis vil det bety at DnB kan høyne sitt tilbud, slik at det likevel blir en fusjon mellom de to selskapene. Orkla har gjort det samme.
  • Ballen ligger derfor hos DnB. Vi går ut fra at banken konfererer med sin desidert største eier, som er staten, i en slik situasjon. Det er her løsningen kan finnes. Alternativet er at DnB med sin aksjepost blokkerer et Sampo-kjøp. Det smaker av obstruksjon og vil ikke være en heldig løsning. Men i denne bransjen er det ikke forbudt.