Film eller fakta

George W. Bush har fått med sine fiender i krigen mot Michael Moore. De liker ikke måten han forteller sannheten på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er krig nå.

Selv en norsk forsvarsminister ville hatt problemer med å kalle det noe annet. Filmskaperen Michael Moore har til og med opprettet sitt eget «war room» slik Bill Clinton gjorde i sin tid. Der jobber informasjonsrådgivere og jurister døgnet rundt med å tilbakevise kritikken mot Moore og hans film, «Fahren-heit 9/11».

Og kritikken kommer fra uventet hold. Allerede etter den overraskende Cannes-prisen tidlig i vår kunne man merke omslaget i europeisk presse. Liberale aviser som engelske The Guardian begynte å gå protestbedriften Moore etter i sømmene, og da raknet det både her og der. Kjernen i kritikken syntes å handle om liv og lære: Arbeidersønnen fra Flint, Michigan, hadde glemt sine røtter og sendte datteren på privatskole.

Men etter

den amerikanske premieren på «Fahrenheit 9/11» har kritikerne gått hardere til verks. Hver påstand, hver minste opplysning, er blitt sjekket og dobbeltsjekket av journalister som så gjennom fingrene med at landets president gikk til krig på feilaktig grunnlag. Kommentatorer, som deler Moores ønske om å fjerne Bush, rynker likevel på nesa av at en filmregissør tar i bruk filmdramaturgiens sentimentale virkemidler. Vel er de enige i budskapet, men må han spre det på en så vulgær og unyansert måte? Er Moores lemfeldige omgang med fakta noe bedre enn Bushs propaganda? spør de selvrettferdige liberalerne som føler seg uvel i slikt brautende selskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

To innslag

i filmen har fått særlig mye oppmerksomhet. Det ene er påstanden om at medlemmer av Bin Laden-familien ble fløyet ut av USA to dager etter 11. september-angrepet, uten å bli avhørt og mens det fortsatt var flyforbud. Påstanden er blitt tilbakevist. Familien ble avhørt og så fraktet ut etter at flyforbudet var opphevet. Men det andre innslaget er virkelig drepende i all sin lavmælte alminnelighet. Det viser George W. Bush i et klasserom i Florida idet han får beskjed om at det andre flyet har styrtet inn i World Trade Center og at Amerika er under angrep. Men reiser den øverstkommanderende seg besluttsomt og marsjerer ut for å ta fatt på sin tøffeste oppgave? Nei da, Bush blir passivt sittende og lese famlende fra barneboka «My pet goat» i sju minutter, mens folk hopper i døden fra tvillingtårnene i New York. På film blir de sju minuttene en evighet som har sjokkert amerikanere i alle leirer. Den antiintellektuelle presidenten kan tape valget fordi han leste for mye.

Bortsett

fra antedateringen av Bin Laden-familiens eskorteservice, er filmen ennå ikke tatt i noen store faktafeil, til tross for iherdige forsøk. Det er heller ikke overraskende. Materialet er i hovedsak basert på lett tilgjengelig informasjon som en god journalist kunne ha funnet på Internett og satt sammen. Det er formen som sjokkerer og provoserer. I filmen blir president George W. Bush portrettert som en lat og udugelig rikmannssønn som er styrt av familiens økonomiske interesser i Midtøsten, ikke minst hos den saudiarabiske kongefamilien og Bin Laden-klanen. Den saudiarabiske forbindelsen var kjent, men sett i en slik sammenheng trenger man ikke være veldig konspiratorisk for å knytte den til Bush-administrasjonens Irak-politikk.

Det er heller

ikke ukjent at Bush-familien er steinrik, men i et land med korttidshukommelse har George W. Bush klart å framstille seg som en jordnær «All-American kind of guy», en av gutta, som trives best i jeans på farmen sin i Texas. Moore avslører det bildet som et grovt falskneri, og viser i stedet hvordan Bush favoriserer de rike og privilegerte. Sine egne. Mens fattig ungdom blir sendt i krigen for å forsvare amerikanske interesser. Hvem sine interesser? spør amerikanerne seg etter å ha sett filmen.

Michael Moore

har tjent seg rik på å være en enmannsopposisjon i et land uten sterk opposisjon. Det er nok til å gjøre ham suspekt i liberale kretser. I tillegg er han tendensiøs, bombastisk og morsom. Men han gjør jobben kritikerne ikke har gjort. Dermed avslører han ikke bare en president, men pressen også. Det er like farlig.