Film i flere farger

Fatih Akin og Josef Fares er store europeiske filmtalenter med ikke-europeisk bakgrunn. Også i Norge springer det nå fram filmmakere med et annerledes fokus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SINNE ER SELVE KRAFTEN i filmen, har den tysk-tyrkiske regissøren Fatih Akin sagt om «Mot veggen», filmen som er belønnet med både en Gullbjørn fra Berlin-festivalen og kåret til fjorårets beste europeiske film. Han nekter å la seg omfavne for å ha laget en politisk korrekt film om integrering eller kulturkollisjoner. Det er ikke temaet. Men Akin er en av flere unge filmkunstnere som nå, takket være en multikulturell bakgrunn, har et bredere spekter av livserfaring å hente stoff fra. Deres problemer dreier seg om mer enn å debutere seksuelt eller å bli vraket fra det lokale fotballaget. De er belønnet eller belastet med historier som er verd å fortelle.

DETTE ER ÅRET da hele tre norske filmer er signert av regissører med multietnisk bakgrunn. Først ute var norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmaris «Blikket» om den franske kolonikrigen i Nord-Afrika. Nylig hadde norsk-pakistanske Khalid Hussain premiere med «Import Eksport», et skråblikk på arrangerte ekteskap, samrøre og misforståelser mellom nordmenn av ulik etnisk opprinnelse. Om et par uker debuterer hans fetter, Ulrik Imtiaz Rolfsen, med «Izzat», en gangsterfilm som handler om pakistanske gjenger i Oslo på 1980- og 90-tallet. Izzat betyr ære på urdu, og deler av historien er basert på medforfatter Leon Bashirs egne opplevelser.

SAMTIDIG BEFESTER svensk-libanesiske Josef Fares sin posisjon som en av de mest lovende regissørene i svensk film. 28-åringen slo for alvor igjennom med publikumssuksessen «Jalla! Jalla!» i 2000, etterfulgt av komedien «Kopps» som ble sett av 775 000 svensker. Akkurat i disse dager har Josef Fares lansert det han kaller sin drømmefilm, «Zozo». Den er løselig basert på hans egne barndomsopplevelser og handler om oppvekst i borgerkrigsherjete Beirut og landlige Sverige. Filmens Zozo er 10 år gammel når en fryktelig katastrofe inntreffer i hans liv og han blir tvunget til å flykte til besteforeldrene i Sverige helt alene. Josef Fares\' familie forsøkte fem ganger på åtte år å komme inn i Sverige, og som filmens Zozo brukte også Josef kassettspilleren til å lære seg svenske ord. Han kom til Örebro i 1987, og alt som 15-åring begynte han å lage egne kortfilmer.

Å STRØ SALT på de sure svenske eplene var den nesten metaforiske overlevelsestaktikken Zozos libanesiske bestefar lærte ham, da smakte ikke eplene så fælt. Det er en erfaring som vi nordiske heimfødinger må dele med forbauset glede. For her er det ikke snakk om sosiologisk problematisering av etnisk og kulturelt mangfold, bare om den nysgjerrigheten som et utvidet perspektiv kan påføre publikum. For disse historiene, proppfulle av eksistensiell dramatikk side om side med hverdagslivets gjenkjennelighet, er ganske enkelt som skapt for det store kinolerretet.