Filmbyråkrati

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ikke bare Nora i Ibsens «Et dukkehjem» som kan gå lei av å vente på at det vidunderlige skal skje. Den planlagte norske storfilmen basert på Ibsens mest berømte stykke, er nå skrinlagt. Regissør Liv Ullmann ventet og ventet, men Norsk Filmfond ville ikke være med på den nødvendige forhåndsfinansieringen av filmen. En av fondets konsulenter var positiv, men hun har nå sluttet. En annen har vendt tommelen ned. Nå oppfordrer direktør Stein Slyngstad Ullmann til å ta kontakt med en tredje konsulent.

Slik blir det ikke film av. Slyngstads uttalelser vitner i beste fall om en underlig, byråkratisert, liten organisasjon. Ullmanns Ibsen-filmatisering ville blitt et spennende prosjekt. Utenfor filmbyråkratiet er det ikke til å forstå at førsteklasses skuespillere som Cate Blanchett, Ralph Fiennes og John Cusack må avlyses, fordi nok en statlig konsulent skal vurdere prosjektet. Filmfondets system med uavhengige konsulenter som gjør separate vurderinger ble laget for å sørge for at ett menneskes skjønn ikke skulle kunne velte en hel filmproduksjon. Ullmanns filmprosjekt er så stort og spesielt at konsulentene og direktøren burde kunne snakket sammen, i stedet for å sende filmen gjennom kverna tre ganger.

Vi har ikke lest Ullmanns søknad og vi vet ikke hvilke kunstneriske innvendinger fondet må ha mot prosjektet, eller om det er produksjonsteknisk det ikke oppfyller kravene. Dersom konsulentene ikke har tro på at denne filmen vil bli god nok eller at den ikke vil treffe publikum, får de stå fram og argumentere for det. Det er nærliggende å tro at Liv Ullmann er en av de ytterst få regissører som kunne få Ibsen på film ut til et bredt publikum, også utenfor Norges grenser. Ullmann har vist at hun kan lage film og hun trekker store navn til sine prosjekter.

Norsk film har de siste årene opplevd en blomstringsperiode. Det har vært uttalt politikk å øke bredden, og svært mange unge regissører har fått prøve seg. Noen få har laget riktig gode filmer. Kinofilm har lenge vært avhengig av å nå et ungt publikum. Nye medievaner gjør at publikums alder nå stiger igjen. Så lenge vi har en statlig filmpolitikk må vi også ville noe mer. Dersom vi mener det er viktig å få Ibsen ut til et voksent, europeisk publikum, må ikke byråkratiske regler få siste ord.