Fin balansegang

Det er slutt på Høyres trivsel i opposisjon. Jan Petersen vil balansere seg inn i regjeringsposisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØYRE-LEDER Jan Petersens problem er at han leder Høyre midt under en høyrebølge han ikke klarer å få under seg. I stedet ligger han på brettet og padler for livet for å unngå at bølgen med Carl I. Hagen surfende på toppen, skal skylle over ham.

På meningsmålingene scorer de to partiene til sammen rundt 40 prosent og er i rene tall et sterkere regjeringsalternativ enn sentrumsalternativet til Kjell Magne Bondevik. Men Petersen vil ikke gå alene sammen med Carl I. Hagen. Han vil ha med seg Bondevik på den veien.

For to år siden, med Bondevik i regjeringskontorene, priste Jan Petersen sitt liv i opposisjon og lovet sine velgere mye Høyre-politikk ved hjelp av et storting som bøllet rundt med en svak mindretallsregjering. Nå, foran valgkampen mot regjeringen Stoltenberg, vil Petersen ut av opposisjon og prøver i stedet en fin balansegang mellom å signalisere vilje til å snakke regjering med Fremskrittspartiet etter valget og samtidig ta avstand fra partiets økonomiske uansvarlighet og betente menneskesyn.

DET ER ALTSÅ STADIG flest gode nyheter for statsminister Jens Stoltenberg i det finurlige spillet på norsk høyreside og i sentrum. I Senterpartiet har partileder Odd Roger Enoksen, stikk i strid med de flestes forhåndsforventninger, forsterket motstanden mot et samarbeid mellom sentrum og Høyre. Det bidrar til å holde Kjell Magne Bondevik unna enhver høyreflørt, helt fram til valget. På sin ytterflanke driver Carl I. Hagen med en udelikat ryddesjau i egne rekker for å kue verstingene i partiet. Til Bondevik er Hagens budskap stadig at Fremskrittspartiet bare vil medvirke til en regjering som partiet selv får plass i. I sjakkspillet kalles denne stillingen patt: Du kan ikke flytte en eneste brikke uten at du taper spillet. Denne stillingen har opposisjonen åpenbart tenkt å holde seg imellom gjennom hele valgkampen. Velgerne må gå til valg uten å få vite hvilke regjeringsalternativer som kan oppstå i løpet av valgnatta når stemmene er talt opp.

FOR HØYRE er det tungt å føre valgkamp i et valg som vil handle mye om regjeringsmakt, uten å kunne vise til et etablert regjeringsalternativ som omfatter Høyre. Før Høyre kommer i posisjon, må valgresultatet fjerne sentrumsalternativet, og det må mønstres et flertall som kan avsette regjeringen Stoltenberg i en avstemning i Stortinget. Altså er Jan Petersen henvist til å mobilisere sine kondisjonerte velgere med det tungtselgende slagordet:

«Etter valget kan alt skje. Stem Høyre.»

I tillegg satser Petersen som før på sakene sine, med skole på topp. Den satsingen var en pen suksess ved kommunevalget i 1999. I tillegg har han Høyre-slageren om de høye skattene som må settes ned.

DET HADDE IKKE skjedd i redaktør Egil Sundars tid i Aftenposten at Høyre var blitt avspist med en enspalter slik partiet ble i gårsdagens avis, dagen etter at partilederen ga sin marsjordre foran en valgkamp der målsettingen er å komme i regjeringsposisjon. Det tidligere Høyre-organet er en god illustrasjon på de nye utfordringer partipolitikerne står overfor når de skal gjøre seg og sin politikk synlig for velgerne. De er ikke garantert oppmerksomhet noe sted, og må enten være så aktuelle i kampen om makten eller så oppsiktsvekkende i budskapet at de får tilstrekkelig oppdrift i nyhetsbildet.

Dit er det et godt stykke fram for Høyre i dagens politiske situasjon.

UNGE HØYRES LEDER , Ine Marie Eriksen, vil at partiledelsen skal bli mer tydelig. Det spørs hvor dyptgående analyse som ligger til grunn for det kravet. Høyres ansvarlige og trauste linje er både tydelig og varig. Fraværet av medieoppmerksomhet har dessuten gitt partiet en viss stigning på meningsmålingene de siste månedene. Kanskje skal det tas som en bekreftelse på Trygve Bulls utsagn om at Høyre er like uutryddelig som arvesynden.

Men i vår tid er også arvesynden kommet noe mer i bakgrunnen i folks bevissthet.