Fin nok?

Klassereisen har overtatt for klassekampen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JENS P. HEYERDAHL den fjerde, tidligere d.a.y. Og Stein Erik Hagen. Bak hverandre på Orklas generalforsamling i Ingeniørenes Hus i Oslo denne uka. Den fjerde Jens P. i rekka er som vi skjønner sønnen til den tredje Jens P. som lenge kunne føye d.y. bak navnet inntil han nå selv er blitt den eldste. Jeg kan ikke kodene for navnearvefølgen på mannssiden i overklassen. Jeg tilhører middelklassen. I motsetning til sønnen til en småkjøpmann fra Kjelsås, milliardæren Stein Erik Hagen, har jeg ikke giftet meg inn i den danske adelskalenderen. Mine svigerforeldre var frisører som begge hadde foretatt reisen fra arbeider- til middelklassen. Mine foreldre var jurister, født inn i middelklassen. Og når jeg belaster min leser med private detaljer, skyldes det at reisen mellom klassene er blitt et hett kulturuttrykk for våre individuelle seinmoderne identiteter.

KLASSEKAMPEN som var en viktig forutsetning for framveksten av velferds- og utdanningssamfunnet, ga oss analytiske verktøy for å forstå motsetningene i samfunnet og nyttige strategier for å bryte ned stengslene som skulle holde underklassen på plass. Så gikk klassebegrepene av moten, feid ut og erstattet med et vokabular som kunne beskrive det nye individsamfunnet der hver enkelt, ifølge nye teorier, kan velge hvor vi vil reise og hvem vi vil være. Det skyldes først og fremst sosiale fellesskapsordninger som gjorde det mulig for arbeiderklassens barn å utdanne seg over i den voksende middelklassen, en klassereise som stadig beskrives, men som har fått en ny oppmerksomhet i både Sverige og Norge de siste åra der Ronny Ambjörnsson, Anneli Jordahl, Alexandra Pascalidou, Karin Sveen, Per Pettersson og Lars Ove Seljestad har skrevet bøker som gjenreiser klasseperspektivet og problematiserer overgangen fra en klasse til en annen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VEIEN VIDERE, til eliten, er derimot vanskeligere for arbeiderklassen. Riktignok sto Kjell Inge Røkke og tidligere president Bill Clinton, begge framgangsrike seierherrer fra arbeiderklassen, fram i glansen av hverandre ved seremonien ved Philadephia-verkstedet i USA, samtidig som nye og gamle penger kjempet om makta på generalforsamlingen i Orkla. Røkke er eksempelet på en endring i rekrutteringen til toppsjiktet i næringslivet. Ifølge samfunnsforsker Trygve Gulbrandsen kom ni av ti næringslivsledere fra overklassen i 1967. I 2001 var bare 42 prosent fra denne klassen. 16 prosent fra arbeiderklassen. (Klassekampen, 14.4. 2005). Som kvinnene rykker arbeiderklassen lettere opp i den politiske eliten der 41 prosent kommer fra middelklassen og 35 prosent fra underklassen. Bare 39 prosent av overklassen tilhører også den tredje eliten, den offentlige. Som vi ser er det middelklassen som har stått for den største veksten både innenfor den private, den offentlige og den politiske eliten. Dessuten har middelklassen skilt ut en ny klasse, den såkalte kreative klassen som utydeliggjør klasseinndelingen fordi den flyter på tvers av skillelinjene og gir inntrykk av at vi kan velge hvem vi vil være uavhengig av når, hvor og av hvem vi er født. Særlig nå som velferdssamfunnet er under press og kollektive løsninger privatiseres.

KULTURELL KAPITAL utgjør selve reisebilletten når klasseidentiteten er på flyttefot. Kulturell kapital er forbundet med middelklasseverdier og den gamle overklassen, i motsetning til de nyrike, hvis de viser at de ikke er «fine nok» ved å prange med sin økonomiske rikdom. Det er ikke uten grunn at den 25 år unge Jens P. Heyerdahl på stolen bak Stein Erik Hagen kan se seg som arvtaker til mer enn et mektig navn. Faren har riktignok nettopp tapt maktkampen på kjøttvekta mot erkefienden Hagen, men det er Heyerdahl-navnet som sitter igjen i selskapets vegger som den viktige kulturelle kapitalen. I alle fall vil alle myter ha det til at Heyerdahl og hans krets står for en nasjonsbyggende langsiktighet og opphøyet verdiskaping som den grådige kremmeren Hagen ikke kan forventes verken å begripe eller forvalte. I hvert fall ikke i løpet av sin generasjon. Som ansatt konsernsjef framsto Heyerdahl gjennom mer enn 20 år som Orklas egentligste eier og stamhusbesitter med en selvfølgelig autoritet som tilligger den som har tilhørt eliten gjennom tung familiemakt på både fars- og morssiden.

STEIN ERIK HAGEN bygger på sin side et dynasti som også skal integrere den viktige kulturelle kapitalen. Som representant for den nye eierstyrte kapitalismen opptrer han nå som forskningsvelgjører ved å opprette et professorat i «corporate governance» ved BI. Han skriver ettertenksomt om eierskap og velferd i Aftenposten og betaler 15 000 dollar årlig for medlemskap i det prestisjetunge «The James Madison Council», bindeleddet mellom næringslivet og USAs eldste føderale kulturinstitusjon, The Library of Congress. Likevel er han ikke «fin nok». Men gamle penger har også vært nye en gang. Og Hagen jobber med saken.