Finans og fiksjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bunnen er nådd! Børsen skal opp i 400 før jul. Nei, det skal bli verre før det blir bedre. Det verste er over nå! Framtida er dyster. Jeg er optimist!

Jeg pleide å fnyse av håndlesende spåkoner. Økonominyheter, derimot, leste jeg med alvorlig mine. Nå er det på tide å gi de mer tradisjonelle skrønemakerne en sjanse: finanskrisa er en gullgruve for forfattere, enten de skriver romaner eller filmmanus. De ferdige verkene lar vente på seg, men jeg er optimist. Pendelen har snudd! Nå kan det bare gå én vei! Rundt i de tusen skrivehuler sitter forfatterne og svetter over sine tastatur. De dikter fram sleipe spekulanter, blåøyde boligkjøpere, iskalde investorer, pinglete politikere, amoralske aksjemeklere, sjuskete journalister, kravstore kreditorer, tyrenakkete torpedoer og kyniske konkursryttere. Det er min spådom. Og det haster. Jobben må gjøres. Man kan ikke dikte på avbetaling.

Blant de raskeste finner vi briten Dominic Savage. Han har både skrevet og regissert tv-filmen «Freefall», som hadde premiere på BBC tirsdag. Filmen lar oss bli kjent med Gus, som forvandler halvråtne boliglån til lekre finansielle instrumenter. Gus mener han bidrar til å oppfylle folks drømmer. Det samme gjør lånerådgiveren Dave, som overbeviser sin ikke spesielt velstående barndomsvenn Jim om at husprisene vil stige til himmels, så dette har du råd til, ja, dette har du og din familie fortjent. Så kommer krisa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En forfatter eller filmskaper er ofte avhengig av sitt publikums «willing suspension of disbelief». Vi må være villige til å dempe vår innlærte skepsis, slik at vi kan leve oss inn i den fantasien som serveres. Dette er dikterens tryllekunst. Ikke rart at forfattere lar seg fascinere av sine åndsfrender i finansverdenen, som klarte å kjøre selve virkeligheten på grunn med sin diktekunst.

På den ene side er forfatteren misunnelig på finansdikterne, som klarte å trollbinde sitt publikum i årevis – en filmskaper kan holde det gående i noen timer, en romanforfatter noe lenger. På den annen side, når boligbobla sprekker, når renta fyker til værs, når fortryllelsen fordamper, blir bakrusen desto kraftigere.

Denne bakrusen er forfatternes råstoff. Nå er thrillerne på vei. Det samme er de mer litterære romanene, selv om de gjerne tar noe lengre tid å skrive. I august starter innspillingen av Oliver Stones «Wall Street 2 – Money Never Sleeps». Baz Luhrmann («Romeo + Juliet») skal etter hvert gi oss sin tolkning av «Den store Gatsby». Clive Owen har allerede tatt rotta på onde bankfolk i «The International». Interessante tider, som kineserne sier.

Forhåpentligvis vil vi få nyanserte skildringer, der bankmenn og finanskvinner også har menneskelige trekk og der låntakere og folk flest ikke framstilles som harmløse ofre for et djevelsk spill. Du er ikke uskyldig hvis du gambler med familiens framtid som innsats – du er grådig.

Hvordan ville en norsk versjon av «Freefall» arte seg? Vi har jo ingen krise, relativt sett. Norge er som vanlig annerledesrøysa. Vi har lav arbeidsledighet og boligprisene stiger! Men hva med en Terra-thriller? Gjerne inspirert av disse tyske pensjonistene som kidnappet sin egen finansrådgiver og torturerte ham i dagevis: «Kommunene kommer: The Return of the Rådmenn.»