Fingrene i fatet

Hvem vil være med og leke i den nordiske sandkassa når Europas kulturpolitikk legges i Brussel?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FINNENE ER FULLE.

Islendingene gale. Svenskene kjedelige, danskene ubegripelige - og nordmennene? De snakker alltid om Ibsen. Slik oppsummerte Sveinn Einarsson fra Unesco premissene for det nordiske kultursamarbeidet under konferansen «Nordisk kulturpolitikk i forandring» i København nylig. Hver nasjons representanter fikk vist fliker av klisjébildet (ja da, vi snakket litt om Ibsen). Men hvordan skal det nordiske kultursamarbeidet - bygd som det er på språkfellesskap, regionaltenkning og velferdsmodeller - overleve når over halvparten av selskapet vender blikket mot Brussel?

NORDEN ER EN

viljesak, sa Vigdis Lian fra Norsk filminstitutt. Men viljen er stadig skrøpeligere. Nordiske kunstnere samles ikke lenger i København. De drar til Berlin, New York og Sydney for å finne lekekamerater og motta støtte fra midler fordelt i Brussel. Hovedtanken i den nordiske modellen, om rett til kulturtilbud uansett hvor i landet du bor, er langt svakere i land der alle veier fører til Rom.

PRINSIPPET OM

en armlengdes avstand har preget den nordiske kulturpolitikken. Det er en fingrene-fra-fatet-politikk der de folkevalgte skal regulere kunstfeltet, men ikke legge klamme hender på pengefordelingen og bestemme hvilken kunstner som skal få hva. Det skal kunstnerne selv gjøre, gjennom sine organisasjoner og representanter i komiteene. Kvalitet er kriteriet som skal legges til grunn. Men hva er kvalitet? Og er det slik at den typen kunstnere som trekkes til komitéarbeid har en viss smak, som slår ut til fordel for noen og til sult og fordervelse for andre?

DISSE SPØRSMÅLENE

er dukket opp i den danske kulturdebatten den siste tida, ettersom kulturminister Brian Mikkelsen har lagt om støtteordningene og sentralisert tildelingene. Den nye radiokonsesjonen ble lagt ut på auksjon og solgt til Sky Radio som den høystbydende. Ministeren, som mest ser ut som en BI-student, uttaler seg ofte og forurettet om opplevelser fra sin egen ungdom, da smaken hans var «feil». Kulturkampen beskrives som et antikonservativt opprør, altså anti-sekstiåtterne som «vet best». Det hevdes at statsstøtte gjør kunsten konservativ, fordi kunsten tilpasser seg systemet. Danskene åpner nå døra for både private sponsormidler og sterkere politisk styring av statlige kulturpenger. Det er kulturministerens arm som holder fatet.

UTEN ØL INGEN KULTUR

i Danmark. Carlsbergfondet og liknende stiftelser deler hvert år ut store beløp til kunstformål. Skipsrederen Mærsk McKinney Møller, han med flyselskapet, finansierer den nye operaen med halvannen milliard kroner. Det vil si: Gjennom skattefradrag er bygget i praksis seksti prosent statsfinansiert. Møller er en mesen av dramatisk format. Han fikk bestemme operaens beliggenhet og åpningsforestilling og det er en alminnelig oppfatning at han vil se den - og dø.

NORDENS INNBYGGERE

topper statistikken over kulturbrukere. Den svenske kulturkommentatoren Arne Ruth mener at den nordiske modellen først og fremst er vellykket på det sosiale plan. 70 prosent av den nordiske befolkning bruker offentlige bibliotektjenester, mot sju prosent i Hellas. Kulturforbruket vårt bare øker: Teater, film, konserter og utstillinger tiltrekker flere enn noensinne. I Oslo jobber det nå flere mennesker innen kultursektoren enn innen transport.

HANS MAGNUS

Enzensberger skrev i sin tid om «de små kulturers overtak». Han pekte på det under at et folk på omkring fem millioner kan frambringe det største i verdensdramatikken, slik tilfellet var med Ibsen og Strindberg. Island, med en befolkning på størrelse med Malmö, har en nobelprisvinner i litteratur. Men klarer vi å snakke sammen? Skjønner vi hva den andre sier når stadig flere bedrifter går over til engelsk og TV-serier fra andre nordiske land regnes som seertallsknusere i beste sendetid? Herborg Kråkevik, fersk innvandrer til Danmark, påpekte at danskene fortsatt ser på nordmannen slik: En litt naiv, nasjonalistisk bonde, som tilfeldigvis fant olje.

FILMEN ER

håpet. At nordiske penger flyter fritt mellom landene når talentet banker på døra, ble sist demonstrert med Lars von Triers «Dogville». Et dansk manus, basert på universelle moralfabler, innspilt på engelsk i Sverige og med Hollywood-stjerner på rollelista. Det er i hvert fall et ekte, nordisk eventyr.