Finn fire feil

Til dem som trodde at verden ble født på ny da Berlinmuren raste. Glem det. Det viser to jubileer og to ferske standpunkter. Til sammen utgjør de fire feil

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet):

FØRSTE FEIL. For ei uke siden var det 50 år siden Nikita Khrusjtsjovs skjellsettende oppgjør med sin forgjenger Josef Stalin på den 20. partikongress i det sovjetiske kommunistpartiet. Khrustsjovs tale går inn i historien som en tale som rystet verden. Det var begynnelsen til slutten for kommunismen, slik den var kjent, selv om det skulle gå nesten 40 år til kommunismen som system var begravet i Europa. Markeringen av jubileet i Russland har overrasket mange. For her er det ikke talen som begynnelsen til frihet, som begynnelsen til å kaste av seg diktaturets åk, som har dominert. Det som har dominert markeringen er snarere reportasjer og ytringer om hvordan talen var begynnelsen til slutten for Sovjetunionen - les Russland - som supermakt.

ANDRE FEIL. I forrige uke feiret den siste kommunistleder Mikhail Gorbatsjov sin 75 års dag. Han kunne like gjerne feiret 20 års dagen for den politiske revolusjonen han sto bak, revolusjonen som gjorde glasnost og perestrojka til hverdagsord på de fleste språk. Det frøet Khrustsjov sådde for 50 år siden begynte nemlig å vokse under Gorbatsjov for 20 år siden, og var verdt en skikkelig markering, skulle man tro. Men nei, Gorbatsjovs 75 års dag ble stort sett forbigått i taushet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TREDJE FEIL. Sist helg var lederne av Hamas, som vant det palestinske valget i januar, i Moskva. De ble invitert av president Vladimir Putin, som «Palestinas legitime ledere, som verden må forholde seg til», som Putin sa som begrunnelse for invitasjonen. Russland brøt ut av den diplomatiske kjeden av land som USA og Israel vil etablere for å presse Hamas til å anerkjenne Israel som stat, og velge forhandlinger framfor terror. Hamas kvitterte for invitasjonen på søndag med å erklære at den politiske isolasjonen ble brutt i Moskva.

FJERDE FEIL. Søndag overrasket Moskva igjen verden med å spille på politiske og diplomatiske kontakter som har vært holdt varme siden kommunisttida. Russland foreslo å komme Iran enda et skritt i møte med å foreslå at en liten del av den iranske uranen kan anrikes i Iran. Men det skal ikke være nok til at Iran skal kunne utvikle atomvåpen, og det skal skje - hånda på hjertet - i full åpenhet. Igjen valgte Russland å tre ut av den politiske og diplomatiske kjeden som USA og EU forsøker å etablere mot presteregimet i Iran. For andre gang i løpet av en helg søkte Moskva aktivt andre politiske løsninger enn det USA og størstedelen av EU vil ha. Det er oppsiktsvekkende, men det kan også være noe mer. Kan det være farlig?

NÅ ER DET IKKE nødvendigvis politisk feil å invitere Hamas til Moskva, og behandle Palestinas valgte ledere som mennesker og ikke som spedalske. Det er heller ikke nødvendigvis feil å gå Iran enda enda et lite stykke i møte for å unngå full konflikt med presteregimet i Iran. Men begge deler er «feil» i forhold til det harmoniske verdensbildet som steg opp av asken etter kommunismens kollaps i Europa. Det har lenge vært klart at Europa er i ferd med å finne tilbake til sine geopolitiske realiteter. Men det har ikke siden Berlinmurens fall vært tydeligere markert enn med Moskvas åpne flørt med den muslimske verden denne helga. Hva betyr så det?

KHRUSTSJOVS historiske tale blir i dagens Russland minnet som noe stort sett negativt. Gorbatsjovs revolusjon blir forbigått i stillhet. Og i de to kanskje mest konfliktfylte og vanskelig sakene i internasjonal politikk, så utfordrer president Vladimir Putin USA, og store deler av EU. Vi står overfor fire feil i forhold til en harmonisk utvikling i det som fortsatt er en overgangsperiode fra et Europa delt i en kommunistisk og en ikke-kommunistisk del. Hvor skal det ende?

VI VET AT BUSH-administrasjonen i Washington jobber med en ny politikk i forhold til Putins Russland. Den siste helgas utspill fra Moskva i forhold til Palestina og Iran har neppe bremset dette arbeidet. Fra før var Putins Russland - sett fra Washington - et land som beveget seg i udemokratisk retning. Nå er det også et land som - også sett fra Washington - legger aktive snubletråder for amerikansk politikk og interesser. En grunn til at det tar tid å endre politikken er at George W. Bush etter sitt første møte med Putin erklærte: «Jeg så ham inn i øynene», sa han, og mente at han hadde møtt en ærlig mann. Bush har altså personlig gått god for Putin som menneske, og det er omtrent like vanskelig å vri seg unna som å ha undertegnet et gjeldsbrev. Imens kan vi notere at det er andre toner i verden enn i det historiske året 1989. Gjeldsbrev, eller ikke.