Finn Martin Larsen

Finn Martin Larsen var telegrafist på KNM Svenner på D-dagen. 34 av mannskapet ble drept da skipet ble torpedert og senket av en tysk torpedobåt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Som mange unge gutter reiste jeg til sjøs som 17-åring i 1939. I 1942 søkte jeg meg til marinen. KNM Svenner var ferdig i 1944, og jeg fikk jobb som telegrafist om bord.

Vi gikk ut fra Greenloch i Skottland, og gikk i formasjon nedover kysten. Som telegrafist fikk jeg den skremmende meldingen om at nå var det alvor. Vi opererte sammen med en britisk skvadron under HMS Rodney. Til sammen var vi åtte telegrafister ombord. Alle hadde forskjellige oppgaver. Min oppgave var å følge en britisk fallskjermjeger som var sluppet ned over Normandie i løpet av natten. Han skulle sende meldinger til oss, og jeg skulle gi dem videre til batteriet ombord. Men før så skjedde, smalt det.

Vi seilte inn. Det skulle brake løs klokken fem om morgenen. Alt var klart, vi hadde redningsvester på oss, og hadde kastet romen på sjøen. Vi fikk nemlig et krus rom hver dag, det var en britisk marineskikk. Men romen var brannfarlig, så før vi gikk i kamp måtte vi tømme den ut. Men akkurat da vi skulle åpne ild smalt det, og vi ble torpedert. Jeg sto på dekk bare et par meter fra der torpedoen traff og ventet på at vi skulle gå inn og opprette kontakt med majoren. Vi så den komme, men vi reagerte ikke så voldsomt. Vi var jo ikke klar over konsekvensene. Havet var så tett med båter at hadde ikke torpedoen truffet oss, hadde den truffet en av de andre båtene lengre borte.

Vi ble truffet midtskips, og det ble en svær revne i båten. Mange hoppet i sjøen, men på grunn av revnen ble mange dradd inn i skipet igjen av dragsuget. Det var det grusomste jeg så. Ingen kunne hjelpe dem. Vi løp opp langs dekket som hadde begynt å løfte seg, og hoppet fra baugen. Det var høyt, jeg trodde aldri jeg skulle komme opp igjen da jeg gikk under.

Redningsvestene var noen pokkers greier, vi holdt jo på å drukne på grunn av dem. De ble fryktelig tunge i vannet, så etter en liten stund måtte vi bare hive av vesten. Det var mye sjø og vi svelget unna mye vann. Så lå vi der og svømte og balte mellom vrakrester og lik og sårede mennesker. Det var fryktelige greier. Så kom landgangsfartøyene rullende innover. Ingen stoppet. De hadde ikke nubbesjans til å ta opp folk.

Vi svømte rundt, noen klamret seg til vrakrester. Det var mange som ropte og skrek der de lå. Vi ropte vel på mor og, for alt jeg vet. Noen fant noe drivgods å klamre seg til, andre bare svømte. Noen ble plukket opp av forbipasserende båter, men jeg ble liggende og bale i sjøen. Til slutt klarte vi å svømme bort til en båt og ble tatt om bord. Jeg vet ikke hva klokken var, men det var langt utpå ettermiddagen. Så fikk vi kakao før vi ble overført til et troppetransportskip på kvelden en gang.

Transportskipet hadde fraktet soldater over om morgenen, men nå lå det og ventet på å ta imot sårede soldater fra strendene. Det var et syn jeg ikke kan glemme da de kom ut igjen i landgangsfartøyene. Der lå de i hauger. Ødelagte guttunger. Brukne bein, avskutte bein, noen blinde. Det var for jævlig å se dem. Det var også krigsfanger om bord. De hadde laget et eget fangerom hvor de var innelåst.

Neste morgen gikk vi til Portsmouth, og vi ble kjørt til basen vår i Plymouth. Der fikk vi rene klær og fem pund, og så fikk vi permisjon. Jeg reiste rett til London, og det første jeg så var en V1, en flygende bombe, som falt ned. Siden dro vi til Skottland, hvor vi fikk nye oppgaver. Jeg ble satt på forskjellige torpedobåter resten av krigen. Blant annet kom vi i land hjemme i Norge, og fikk sendt brev hjem til familien.

<B>DEN NORSKE SJØMANNEN: </B> Finn Martin Larsen så kameratene dø rundt seg da KNM Svenner ble senket av en tysk S-<wbr>båt. Det var det eneste allierte skipet som ble senket.