Finner ikke summetonen

Telenor sliter med en handlingslammet eier, en styreleder på oppsigelse og en egenrådig konsernsjef.Det er ledelseskrise i selskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANDAG 4. DESEMBER år 2000. Med bredt smil og noen engelske linjer en holmestranding verdig, bretter en synlig stolt Tormod Hermansen seg utover verdens største videoskjerm på Times Square i New York. Det er nå det skal skje, Telenor skal på Nasdaq-børsen og bevise sin profesjonalitet. Hermansen trykker på bryteren, showet er i gang.

TIRSDAG 19. JUNI år 2001. Tormod Hermansen hamrer og hamres. Hamrer i frustrasjonen over selskapets største eier, representert ved næringsminister Grete Knudsen. Hamres av samme Knudsen, av selskapets styreleder Eivind Reiten og av børsdirektør Sven Arild Andersen. Brev, beskyldninger og krasse adjektiver flagrer. Et måpende marked observerer et tellerskrittselskap i utakt med seg selv.

HVA SOM HAR skjedd, strides partene om. At konflikten er uheldig, innser derimot alle. Gambits Eric Cameron, som rådgir næringslivet i fornuftig strategi og ledelse, rister på hodet av situasjonen.

- Det er to hovedproblemer, framholder Cameron.

- For det første svekker en krangel mellom eiere og ledelse korpsånden innad i selskapet. For det andre viser det alle utad at ledelses- og strategispørsmål er uavklarte. Det siste kan fort bli en ulempe i forhandlinger med mulige partnere.

- Så det går på tilliten til selskapet løs?

- Det skaper i hvert fall uklarhet. Det kan oppstå tvil hos den andre om signalene man får holder over et lengre tidsperspektiv. Enkelte kan komme til å spørre seg: Er selskapet til å stole på når det gjelder langsiktighet i samarbeidsforholdet?

- Kursutviklingen for Telenor har vært begredelig for aksjonærene som kjøpte i desember. Ser vi spor av de mange konfliktene også i den?

- Aksjemarkedet vil alltid måtte ta usikkerhet inn i prisingen av et selskap.

- Så manglende summetone mellom for eksempel Grete Knudsen og Tormod Hermansen er dyrt for aksjonærene?

- Ja, normalt vil konflikt innad i et selskap gi negative kursutslag fordi markedet ikke vet hvor selskapet skal.

TIRSDAG 12. DESEMBER år 2000. Telenors styreleder Eivind Reiten utnevnes til ny generaldirektør i Hydro. Samtidig gjør han det klart at han så raskt som mulig vil trekke seg som styreleder i Telenor og Norske Skog. Sistnevnte fant ny styreleder umiddelbart. I Telenor letes det ennå.

Valgkomiteen, ledet av fylkesmann Mona Røkke i Vestfold, makter ikke å finne en kandidat som både har lyst på jobben og samtidig er ønsket av staten som hovedeier. Situasjonen er uholdbar - Telenor sitter med en styreleder på oppsigelse og en hovedaksjonær for handlingslammet til å utnevne en ny.

- Vi har ny styreleder på plass om kort tid, bedyrer næringsminister Grete Knudsen.

Det har hun sagt en stund.

PROFESSOR Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole i Bergen sier han aldri har sett maken til det som nå skjer i Telenor. Han kan ikke skjønne annet enn at det må få konsekvenser for Tormod Hermansen.

- Selskapet må nå få på plass en ny styreformann, som kan sørge for at Telenor har en administrerende direktør styret kan samarbeide med.

- Om det viser seg å være Hermansen eller en annen får tida vise. Personlig finner jeg det er vanskelig å se hvordan Hermansen kan ha den nødvendige tillit etter de utfallene han har hatt mot selskapets hovedeier og styreformann i det siste. Hermansen må ikke glemme at han er en ansatt, ikke en Bill Gates som også er den dominerende eieren i selskapet han leder.

Johnsen er opptatt av at selskapet - ikke konflikter som involverer konsernsjefen, eiere, styreformannen og Oslo Børs - bringes i fokus.

- En lappskaus som dette var det siste Telenor trengte. Dette er svært uheldig for selskapet, men hvor alvorlige konsekvenser det får er det vanskelig å spekulere i. Hvis dette fanges opp internasjonalt, vil det ramme for alle selskaper med statlig deleierskap, sier Johnsen.

DET ER TI år siden Tormod Hermansen ble toppsjef i Televerket, dagens Telenor. Med sitt enorme kontaktnett og sin nese for både omstillinger og forretninger har han ledet selskapet fra å være en tungrodd statlig forvaltningsbedrift til å bli et langt mer dynamisk, privatisert teleselskap. Ekspansjonen utenlands i form av lisenser og eierandeler har i enkelte tilfeller vært glitrende butikk. Modernisten Hermansen har visst hva han skulle se etter.

Men andre ganger er Tormod Hermansen mer lik sine dresser. Med gammelmodig stahet nekter han å tilpasse seg. Egenrådighet og manglende smidighet opptar plassen på bekostning av samarbeidsvilje og minnelige løsninger. De to mislykkede fusjonsforsøkene med Telia må han delvis ta på egen kappe. For ledelsen i Telia og svenske politikere er han i dag nærmest persona non grata. For et Telenor med ambisjoner om å vokse i det nordiske markedet er det et svært dårlig utgangspunkt.

DET BLIR IKKE bedre av å gjøre Tormod Hermansen til styreleder, slik han visstnok ønsker selv.