«Finner ingen formildende omstendigheter»

Slik forklarer Høyesterett selv hvorfor dommen mot Rune Øygard skjerpes med ett år.

HØYESTERETT SKJERPER STRAFFEN:  Høyesterett øker straffen motidligere ordfører Rune Øygard til to år og tre måneders fengsel. Foto Jacques Hvistendahl
HØYESTERETT SKJERPER STRAFFEN: Høyesterett øker straffen motidligere ordfører Rune Øygard til to år og tre måneders fengsel. Foto Jacques HvistendahlVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

• Fra side 4 punkt 17 i dommen mot Rune Øygard drøfter og begrunner Høyesterett hvorfor de skjerper lagmannsrettens straffeutmåling og fastsetter straffen til fengesel i to år og tre måneder. Her gjengis denne delen av dommen i sin helhet. Øygard omtales av Høyesterett som "A".

(17) A er funnet skyldig etter straffeloven § 196 første ledd. Bestemmelsen hadde tidligere en strafferamme på fengsel inntil 5 år, men ved lovendring 25. juni 2010 nr. 46 — som trådte i kraft straks — ble denne hevet til fengsel inntil 6 år. I forarbeidene til lovendringen er det gitt anvisning på at "normalstraffnivået" ved overtredelse av § 196 i form av samleie "der det verken foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter, bør være rundt fengsel i 6 måneder", jf. Prop. 97 L (2009—2010) side 27. 

Departementet understreket imidlertid at angivelsen av normalstraffnivået ikke er ment "å gjøre straffutmålingen statisk eller skjematisk". Det ble videre uttalt: 

"Normalstraffnivået angir bare utgangspunktet for vurderingene — hvor på skalaen vurderingene skal starte. Straffen skal fortsatt fastsettes etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak. Skjerpende eller formildende omstendigheter kan tilsi at straffen fastsettes over eller under normalstraffnivået."

(18) Det ble også fremhevet at "graden av straffverdighet vil kunne variere avhengig av fornærmedes og gjerningspersonens alder, utvikling og forhold seg imellom". 

(19) Ved utmålingen av straff for A må det tas utgangspunkt i det anviste normalnivået på fengsel i 6 måneder for ett samleie. For hans vedkommende foreligger det imidlertid en rekke skjerpende forhold, som samlet sett må gi et så vesentlig utslag ved straffutmålingen, at det angitte normalnivået bare kan gi begrenset veiledning.

(20) Omfanget av den seksuelle omgangen er i seg selv klart skjerpende. Fornærmede anslo for lagmannsretten at det til sammen dreide seg om rundt 50 samleier, men uten å kunne redegjøre i detalj for hvordan hun hadde kommet frem til dette antallet. Lagmannsretten ga uttrykk for at det ikke var påfallende at hun ikke kunne være mer presis "basert på at når antallet blir stort og handlingen repeteres, vil de enkelte tilfeller gli over i hverandre". Lagmannsretten tok derfor ikke standpunkt til eksakt hvor mange samleier som hadde funnet sted, men ga uttrykk for at "tiltalte over en periode på 22 måneder jevnlig hadde seksuell omgang med" fornærmede. Samleiene fant sted på hytta på Y, på hytta i ÆÆ, hjemme hos A i Z, i ØØ og på hoteller i Æ, Å og Ø. På denne bakgrunn legger jeg til grunn at det dreier seg om et betydelig antall. 

(21) Det store antallet samleier og det lange tidsrommet de foregikk over, innebærer at ikke er tale om en avgrenset impulshandling fra As side. Tvert imot viser disse elementene at viljen til å gjennomføre seksualforbrytelsen har vært vedvarende og sterk.

(22) Sett fra fornærmedes side dekker krenkelsene en stor og for henne meget viktig del av ungdomsårene. A har trukket henne inn i en voksen manns seksualliv, og på den måten visket ut det skillet som skal være mellom barn og voksne. Den store aldersforskjellen er i seg selv straffskjerpende.

(23) Det første samleiet ligger tidsmessig nær grensen for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ — seksuell omgang med barn under 14 år. Strafferammen etter denne bestemmelsen var på dette tidspunkt fengsel inntil 10 år, med minstestraff på fengsel i 2 år. Det er imidlertid begrenset hvor mye dette kan vektlegges. Ved straffutmålingen er det ikke en glidende overgang mellom nivået i § 195 og § 196. Jeg viser her til Rt. 2004 side 278 avsnitt 9, hvor det heter:

"Der den utuktige omgang har vært samleie, markerer 14-års dagen en skarp grense mellom de forhold som rammes av straffeloven § 196 og den langt strengere bestemmelsen i § 195." 

(24) Men at fornærmedes alder vil kunne ha betydning, fremgår av det som uttales videre: "Dette forhindrer likevel ikke at det ved straffutmålingen for overtredelse av § 196 tas hensyn til hvilken del av aldersgruppen mellom 14 og 16 år fornærmede har befunnet seg i."

(25) Jeg kan ikke se det annerledes enn at fornærmedes unge alder da den seksuelle omgangen begynte — knapt 14 år ved det første samleiet — er klart skjerpende.

(26) Lagmannsretten har uttalt at "fornærmede — av ulike grunner — var særlig sårbar". A, som var kjent med dette, trådte ganske raskt inn i en slags omsorgsrolle overfor henne, og fra denne posisjonen har han nokså bevisst og planmessig tatt skritt for å oppnå seksuell kontakt. Lagmannsretten uttaler således at de tvetydige formuleringene han brukte i meldinger til henne allerede sensommeren 2009, gir "inntrykk av at tiltalte prøvde ut fornærmedes grenser og posisjonerte seg". På grunn av hennes sårbarhet var hun ifølge lagmannsretten "et lettere offer".

(27) Jeg legger betydelig vekt på at A, ved å tilby fornærmede å ta del i spennende og interessante opplevelser knyttet til hans verv som ordfører, har misbrukt sin fremtredende offentlige stilling for å oppnå den seksuelle omgangen med fornærmede. Tillitsbruddet er særlig sterkt overfor fornærmede og hennes foreldre, som hadde grunn til å tro at deres datter var i trygge hender hos A.

(28) Lagmannsretten har funnet det bevist at A i oktober/november 2010 overtalte fornærmede til mot hennes ønske å innlede "et forhold — også av seksuell art — med en jevnaldrende gutt", og at dette ble gjort i et forsøk på å dekke over As eget forhold til fornærmede. Foruten å underbygge planmessigheten i hans overtredelser, innebar dette i seg selv en grov krenkelse av både fornærmede og den jevnaldrende gutten. Dette er klart straffskjerpende. 

(29) Videre må det legges vekt på at flere av samleiene har skjedd uten prevensjon, med den risiko for graviditet dette har medført.

(30) Det fremgår av lagmannsrettens dom at krenkelsene har påført fornærmede konsentrasjonsproblemer, søvnvansker, skamfølelse og generelle depressive symptomer. I den grad disse skadefølgene er mer omfattende enn det som er normalt ved overtredelser av § 196, antar jeg at det skyldes de skjerpende omstendighetene jeg allerede har fremhevet. Som selvstendige momenter legger jeg derfor for straffutmålingen bare begrenset vekt på disse skadevirkningene.   (31) Jeg kan ikke se at det er formildende omstendigheter i saken. Mediedekningen har riktignok vært meget omfattende, og belastningen har utvilsomt vært særdeles stor for A. Om betydningen av slike forhold heter det imidlertid i Rt. 2011 side 1509 avsnitt 30:

"Forsvareren har endelig gjort gjeldende at det bør tas hensyn til mediedekningen av saken. Jeg kan vanskelig se at det er grunnlag for det. Saken har riktignok vært omtalt i mediene på en måte som må ha vært belastende for D, men det følger av sikker rettspraksis at dette ikke kan tillegges vekt ved straffutmålingen, jf. Rt. 2004 side 28 og 6

Rt. 2006 side 37. Bare der langt tidsforløp har påført domfelte en særlig ekstrabelastning, er det gjort unntak fra dette, jf. Rt. 2002 side 606 og Rt. 2011 side 199."

(32) Belastningen for A skyldes ikke et slikt langt tidsforløp, og det er da ikke grunnlag for å fravike det skisserte utgangspunktet.

(33) Forsvareren har anført at det må tas hensyn til at mye av mediedekningen har vært rettet mot den del av tiltalen som A ble frifunnet for — seksuell omgang med barn under 14 år. Slik saken ligger kan, kan dette etter min mening ikke føre frem. Som lagmannsretten har fremhevet, ville den offentlige interessen for saken ha vært den samme om det allerede fra anmeldelsestidspunktet hadde vært klart at straffeloven § 195 ikke kom til anvendelse. Omtalen i mediene ville neppe ha vært vesentlig annerledes.

(34) En fremlagt legeerklæring av spesialist i psykiatri Lars Weisæth viser at A har fått betydelige helseproblemer som følge av saken, og at han for tiden er arbeidsufør. Dette er imidlertid ikke uvanlige følger ved domfellelse for den type straffbare handlinger vi her har med å gjøre, og rettspraksis viser at det bare unntaksvis legges vekt på slike forhold, jf. Rt. 2011 side 1509 avsnitt 31 og Matningsdal, Norsk Lovkommentar, note 469 til straffeloven, siste avsnitt. Jeg kan ikke se at det i vår sak er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet.  

(35) Med de skjerpende omstendigheter som foreligger i saken, må straffen heves vesentlig i forhold til lagmannsrettens dom. Dersom As forhold i sin helhet skulle ha vært vurdert etter de anvisninger som ble gitt ved lovendringen 25. juni 2010, antar jeg at straffen ville ha blitt fengsel i 2 år og 6 måneder. Lagmannsretten anslo imidlertid at bare "vel 60 prosent av den seksuelle omgangen fant sted etter straffskjerpelsen". Straffen må derfor settes noe lavere. 

(36) På denne bakgrunn finner jeg at straffen bør settes til fengsel i 2 år og 3 måneder.

(37) Jeg stemmer for denne

D O M : I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 — to — år og 3 — tre — måneder. 

(38) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.  
(39) Dommer Webster: Likeså.
(40) Dommer Bull: Likeså.
(41) Dommer Tjomsland: Likeså. 

(42) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M :

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 — to — år og 3 — tre — måneder.