Fire nye år ...?

Vil du ha fire nye år med Kjell Magne Bondevik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utenfor Gamle Logen sist fredag sto en busslast med Unge Høyre-velgere og ropte taktfast: Fire nye år, fire nye år! Det er det samme amerikanske tilhengere av den sittende presidenten hyler ved hvert valg: Four more years!Budskapet er enkelt når det er teppefall på den politiske scene. Tilhengerne vil ikke at det skal slutte nå. De vil ha mer, mer. Og kanskje ender nattas valgthriller med at Kjell Magne Bondevik kommer ut og framfører et ekstranummer, selv om Carl I. Hagen stadig hevder at han synger på siste verset og snart vil bli tatt av plakaten. I sju år har Kjell Magne Bondevik spilt hovedrollen. Han sier selv han har oppnådd det han vil i norsk politikk, men av hensyn til resten av ensemblet er han villig til å bære forestillingen videre. Velgerne kunne se hvorfor i den siste partilederdebatten, hvor han ikke deltok. Der satt det tre biroller uten regi. De borgerlige var alene på scenen og visste ikke hvem som skulle styre dialogen. Ingen tok tet.

Hvis Lars Sponheim er limet i samarbeidsregjeringen, er Bondevik bærebjelken. Forsvinner han, raser huset sammen. Partiene har selv gjentatte ganger understreket hvor helt avgjørende statsministerens personlige egenskaper er for samarbeidet. Derfor ble ikke Jan Petersen statsminister, selv om både han og mange i Høyre ønsket det. Heller ikke Dagfinn Høybråten og Erna Solberg er skapt for den krevende rollen som brubygger mellom tre partier av så vidt forskjellig størrelse og innhold.Det handler ikke bare om at KrF og Venstre vil kvie seg for å delta i en Høyre-ledet regjering, selv om det har vært forsmedelig nok å leve med at regjeringen i fire år er blitt omtalt som Høyre-dominert. Det handler om person. Det har det alltid gjort. Observatører med korttidshukommelse klager over den tiltakende personfokuseringen i politikken, men det er bare i mediene politikerne er blitt mer synlige. Lenge før flomlyset fanget dem inn, har personene alltid vært i fokus der politikken formes. Det var ikke tilfeldig hvem som havnet i bøttekottet.

Personene er politikken. Det er umulig å tenke seg et rødgrønt alternativ med Thorbjørn Jagland som drivkraft. Selv om mange vil si det var en dyd av nødvendighet for Ap å søke samarbeid, bidro det gode personlige forholdet mellom Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sterkt til å gjøre det utenkelige tenkelig. Uten Stoltenberg ville ikke Halvorsen våget å satse sitt politiske liv og SVs politikk på et så dristig og uprøvd prosjekt. Det krever absolutt tillit.Carl I. Hagen har trolig rett i at Bondevik står i veien for et tettere samarbeid på borgerlig side. Det ligger selvfølgelig også politiske realiteter bak, men så lenge Bondevik er sjef vil Frp garantert ikke slippe inn i det gode selskap. Men uten Bondevik er selskapet over. Hagen får i beste fall være med på et kaotisk nachspiel.

Denne valgkampen har dreid seg om Carl I. Hagen, heter det. Men Hagen har bare vært katalysator. Mannen alle slåss for og imot, er Kjell Magne Bondevik. For regjeringspartiene er han den eneste statsministerkandidaten, for de rødgrønne er han synonym med regjeringen de ønsker å fjerne. Budskapet kunne vært enkelt: Vil du ha fire nye år med Kjell Magne Bondevik? Det kunne skapt frustrasjon langt inn i Høyres rekker. I stedet har også Stoltenberg gått i Hagens felle og tatt Bondevik ut av likningen. Han er ferdig uansett, sier Stoltenberg som bevis på det borgerlige kaos. Men er det så skremmende for Høyre-velgeren at Solberg kan bli statsminister, for Frp-velgeren at partiet kan bli tatt inn i varmen? Neppe.

Det var Stoltenberg som provoserte fram Hagens utspill med å si at en stemme på Hagen er en stemme på Bondevik. Nei, det er det aldeles ikke, sa Hagen. Men hvorfor skulle Stoltenberg høre på ham? Til tross for alle sine krumspring er ikke Hagen ett skritt nærmere Regjeringskvartalet.Men der sitter Kjell Magne Bondevik. Og der har han sittet i til sammen sju år, fordi han som ved et mirakel har klart å danne to mindretallsregjeringer. Det kan bli en tredje. Det er det valget handler om.