Firmaets mann

Dagbladets nyhetsredaktør kommenterer Tønne-saken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER NOK FLERE ENN MEG som den siste tida har tenkt på John Grishams beskrivelse av forretningsadvokatmiljøet i boka og filmen «Firmaets mann». Advokatstanden i Norge skal ikke bedømmes ut fra standarden i BA-HR, men det skader ikke med litt selvransakelse i tida som kommer. Demaskeringen av BA-HR startet med Finance Credit-skandalen, og fortsetter nå med Tønne-saken.

Uten at noen - i hvert fall på dette stadium av saken - skal beskyldes for korrupsjon, er det ikke til å unngå at Tønne-saken fører tankene i retning av k-ordet. For saken dreier seg i bunn og grunn om en omgående bevegelse for å skjule båndene mellom Tore Tønne og Røkke. Hva vil de skjule? Hvis alt var greit - hvorfor da omveien om et advokatkontor?

Hvorfor sendte ikke Tønne regningen sin direkte til Kjell Inge Røkke - eller Aker RGI - eller hvem han nå jobber for? Han hadde jo allerede et solid, langsiktig kundeforhold i Røkke-sfæren. Det andre spørsmålet som krever et svar er hva i all verden Tønne gjorde som fortjente et superhonorar? Hvorfor i all verden får et advokatkontor oppdraget som tilrettelegger, og hvorfor tar man slike oppdrag?

Andre får avgjøre om det Dagbladet har rullet opp de to siste ukene tåler dagens lys i forhold til regnskapslov, bestemmelser om dokumentfalsk og kanskje også utroskapsbestemmelser. Men ut fra det vi nå vet, er det grunn til å gjøre seg tanker om integritet, yrkesetikk og habilitet.

Vi har høstet mye ros for våre reportasjer, men vi har også utløst sterke motkrefter. Vi har utfordret landets rikeste og mektigste næringslivsmann, hans nære medarbeider som ble framstående regjeringsmedlem, og landets - inntil nå - mest vellykkede og velrenommerte forretningsadvokatfirma - BA-HR. Sånt gjør man ikke ustraffet. Det er satt i gang en uverdig og litt skremmende jakt på kilder.

Man har prøvd å redusere dette til en sak om lovstridige lekkasjer til Dagbladet. Man har sågar vært freidig nok til å be Økokrim etterforske lekkasjene. Andre vil vel si at heldigvis har offentligheten fått innsikt i spillet på toppen.

PRESSENS KILDEVERN står sterkt i Norge. Det er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og en forutsetning for at media skal kunne fylle sin samfunnsrolle og blant annet avdekke kritikkverdige forhold. Tønne-saken illustrerer på en utmerket måte betydningen av dette vernet.

Blant mange blir dette med lekkasjer sett på som en uting. Men sannheten er at lekkasjer er helt nødvendig hvis et demokratisk rettssamfunn skal fungere. Hadde det ikke vært for lekkasjer og enkeltindividers mot og samvittighet, ville vil aldri hørt om Enron (skjulte gjeldsbomber), om WorldCom (ulovlig regnskapsførsel), om EU-tabber (skandaløse regnskapsrutiner) og FBI-tabber (advarslene før 11. september). Og hva betydde ikke lekkasjer i Watergate-saken, eller offentliggjøringen av de hemmelige Vietnam-rapportene (Pentagon Papers)? Vi skal heller ikke glemme avsløringene om tobakksindustrien i USA. Bak alle disse avsløringene sto det modige enkeltmennesker som måtte foreta en avveining mellom lojalitet innad og samfunnsansvar utad.

I alle samfunn er det utallige eksempler på at nettopp lekkasjer - i realiteten bruken av ytringsfriheten - er helt nødvendig for å avdekke kritikkverdige eller lovstridige og straffbare forhold.

DE AKTØRENE VI HAR SKREVET OM i Tønne-saken har ikke vært spesielt samarbeidsvillige. Det skal man kanskje heller ikke vente. De har aldri gitt noe, eller innrømmet noe. Ikke før vi har dokumentert og publisert. De har servert halvsannheter og snakket usant, forsøkt å villede oss og skremme oss. Først etter at vi har lagt fram vår dokumentasjon, har de kommet på banen, for - som det heter - «å korrigere», og «oppklare misforståelser».

Men verst er altså jakten på den eller de som lekker. En slik jakt kan i seg selv være lovstridig. Beskyttelsen av såkalte «whistleblowers» er etter hvert sterk, særlig i internasjonal rett, men også i norsk.

Det dreier seg om arbeidstakeres plikt til å - på den ene siden - være lojal mot sin egen arbeidsgiver, men samtidig samfunnets formaning om plikten (nødrettsbetraktning) til å si fra hvis man mener at det foregår noe som kan være straffbart.

Også ansatte har ytringsfrihet. Men det er antakelig ingen grunn til å tro at advokater i BA-HR har tid til å befatte seg med så uvesentlige spørsmål som for eksempel Ytringsfrihetskommisjonens innstilling om dette med «whistleblowers». Kommisjonen (NOU 1999: 27 - side 131, pkt. 6.2.4.1.) har fanget opp signalene fra utenverdenen og skriver blant annet: «Under særlige vilkår kan åpenbar illojalitet være tillatt og ønskelig. Vi tenker her på situasjoner der den ansatte varsler allmennheten om at vedkommendes arbeidsplass er innblandet i korrupt, ulovlig, umoralsk eller annen skadelig aktivitet. Slik varsling omtales på engelsk som {lsquo}whistle blowing'.»

I Norge er utbyggingen av såkalte «whistleblower»-systemer bare i begynnelsen. Men vi så noe av dette ved den såkalte «fiskefusk»-telefonen. Og vi ser det i form av tipstelefoner om narkosmugling og økonomiforbrytelser. Ikke alle ordninger gir plystreren vern i lov, men et par eksempler på akkurat det, har vi i arbeidsmiljøloven og i pasientrettighetsloven.

Hele tida dreier dette seg om balansen mellom lojalitet og ytringsfrihet.

Oppsummert anbefaler Ytringsfrihetskommisjonen at et lovgivningsinitiativ blant annet bør omfatte en nærmere avklaring og definisjon av begrepet illojalitet.

DET VI DE SISTE dagene har sett fra advokatfirmaet BA-HR, er handlingsmønstre preget av overmot, av troen på at man kan tillate seg det meste - så lenge det ikke blir avslørt. Vi har å gjøre med advokatmiljøer som synes å mangle en sterk tilknytning både til jussen, domstolen og etikken.