Fiskerkona

I dag snakker vi om

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå skal hun endelig synes - fiskerkona. Over fire meter høy skal hun trone ved innseilingen til Svolvær. Per Ung har formet skulpturen, og en hverdagsliter har fått sin verdighet støpt i bronse.

I dag avdukes hun med salutt og hyllest og sikkert en tåre i øyekroken hos mange.

- Vi inviterer dronning Sonja til å kaste glans over høytideligheten, foreslo noen ildsjeler i Lofoten, de var menn.

- Aldri i livet, lød svaret. - Ei fiskerkone skal ta tak i snøret og rive duken av skulpturen, en av våre egne. Dette er ikke en jobb for ei dronning.

Og slik ble det selvsagt. Barske menn og trofaste kvinner vil omkranse skulpturen. De har vært avhengige av hverandre, elsket hverandre, kranglet og vitset; de er gubben og kjerringa som har holdt liv i kysten.

Fiskeren brautende på havet, vant til både å gi og få kjeft. Språket er ramsalt, det gir stolthet og sjøltillit å føre skuta mot land når storhavet glefser mot baugen.

Imens har kona styrt hjemme, glemt av historien og fortiet av allmennheten. Det var jo en selvfølge at hun var der. Ansvaret har vært enormt. Havet var en utrygg arbeidsplass. Kirkegårdene i Lofoten er fulle av minnesteiner over menn som gikk bort så fort.

Kona hadde fjøset, og kjøkkenet og ungene, klesvask og oppdragelse, strikketøy og husmorlag og lodd til Redningsselskapet, som måtte selges. Hun dro plogen, melket kua og passet sauen.

Sultne unger skulle ha både mat og oppmerksomhet, hjelp med lekser og plaster på blødende sår. - Og den hosten hos lillejenta om natta, tro om jeg må ringe legen?

Hun har vært aleine om viktige avgjørelser. Hun har sørget i ensomhet og sjelden hatt noen å dele gleden med. Husfar var på havet.

Har hun fått lønn for strevet? Friske barn som skikket seg vel var en lykke. Hun har sjelden bedt om oppmerksomhet. Hun har ikke hatt tid til å klatre på barrikadene, livet har vært strevsomt.

Derfor er skulpturen som nå løftes på sokkel i Lofoten også omstridt. Ei kvinne står der med skaut og vinker mot horisonten. Ingen har sett fiskerkona slik. Noen har ment at Per Ungs skulptur er en hån mot en sliter i samfunnet. For det er plikter og arbeid som har preget hennes liv, hun har aldri stått på klippen og viftet med armen.

Diskusjonen vil løpe videre, sikkert er det bare at det ligger et ærlig engasjement bak arbeidet for å hedre fiskerkona.

Og det gjør helt sikkert ingen verdens ting at det ikke er Norges dronning som står for avdukingen. Langs kysten lever mange dronninger.