Fjær i hatten

SV tilbrakte 44 år i håpløs opposisjon. I maktposisjon opptrer partiet hjelpeløst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRISTIN HALVORSEN har tatt steget fra Stortingets finanskomité til finansminister, dvs. fra agitasjon til operasjon. Å revidere et statsbudsjett på noen knappe uker er i seg selv en formidabel oppgave. Derfor er det forståelig at hun den siste tida har vært lite synbar på politikkens mest framskutte arenaer. Selvfølgelig er det viktigere å styre landet enn å styre partiet. Men i et parlamentarisk demokrati kan de to oppgavene likevel ikke skilles. Kristin Halvorsens fravær som SV-leder er allerede i ferd med å polarisere partiet på en måte som på lengre sikt kan true hele regjeringsprosjektet.

DET SOM FOREGÅR i SV er en politisk hjemme alenefest. Mor og far har dratt i regjering og vorspielet er i gang. De første tegn på ungdommens beruselse er allerede synlige. Fram til valget hadde de pragmatiske og maktorienterte kreftene hegemoniet i SV. Det politiske tyngdepunktet lå i stortingsgruppa og kretsen rundt Kristin Halvorsen. På partikontoret i Akersgata var kontrollen sikret gjennom partisekretæren Bård Vegard Solhjell som styrte med en vennlig, men fast hånd. Nå sitter Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal i regjeringen og Solhjell er blitt statssekretær på statsministerens kontor. Partiflanken ligger åpen og selvfølgelig prøver venstrefløyen å innta posisjonene. I politikken blir ethvert tomrom fylt raskere enn et glass øl på en uterestaurant.

SLIK DET SER ut nå, kan SV bli det første regjeringsparti i norsk historie hvor partiapparatet utgjør en organisert, indre opposisjon. I stedet for samhandling mellom partiet og regjeringsmedlemmene, ligger det an til konflikt og konfrontasjon. Her aner vi konturene av en politisk nyskapning: Regjeringspartiet som politisk opposisjon. Venstrefløyens ambisjon er ikke å ta feil av: Partiet skal være et lobbykontor for det som er politisk korrekt.

I EN VISS forstand møter SV seg selv i døra. Det handler om arven fra Sosialistisk Folkeparti. Da SF ble stiftet i 1961 skjedde det i protest mot Arbeiderpartiets allianse- og atompolitikk. Men partiet var også et opprør mot AP\'s stalinistisk partikultur hvor det var så lavt under taket at det ikke var mulig å stå oppreist. SF ble derfor et parti uten eksklusjonsparagraf. Opprørets rett er altså vevd inn i bevegelsens kultur fra starten. Det har alltid tiltrukket seg mennesker som velger den magnetiske pol framfor den geografiske, dvs. folk som i meninger og følelser befinner seg litt på siden av den allment vedtatte kursen. Denne innebygde misvisningen behøver ikke være noen ulempe, tvert imot kan den være nyskapende. Men den er vanskelig å håndtere når kompasset skal peke mot regjeringskontorene.

PARTILEDER Halvorsen framstår offentlig som en sterk og myndig person. Engasjementet i hjertesaker som skole og barnehager er ekte og konkret. Jeg ville ikke nøle med å kjøpe bruktbil av Kristin Halvorsen. Men partilederen har også en annen side som TV-kameraene ikke fanger opp: Hun er sår, nesten hudløs, i indre konflikter. Da er hun langt fra sterk, snarere har hun behov for mennesker rundt seg som kan gripe inn og ta ledelsen i vanskelige saker. Hennes autoritet som partileder hviler mer på politiske resultater og medieforståelse enn på hard vilje. Det er ikke vanskelig å forestille seg at SVs venstrefløy vil søke å utnytte dette. Her kan det være greit å huske at forestillingene om SVs medlemmer ofte er på siden av virkeligheten. De færreste vandrer rundt i en myk verden med fotformsko og lilla skjerf. På partikammerset kan tonen og metodene være brutale.

MED BETYDELIG rett kan det innvendes at SVs regjeringsprosjekt er så ferskt at ingen dom bør felles. Det tar tid å komme ut av startboksen når man aldri før har deltatt i et veddeløp. Likevel må tendensene til markante avvik i politikken bekymre både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg. Selvfølgelig vil det alltid være spenninger innenfor en samarbeidsregjering og i de partiene som deltar. Likevel må det snarest gå opp for SV at regjeringen ikke er et valgforbund, men en koalisjon som skal styre Norge.

KANSKJE GJØR Kristin Halvorsen lurt i å lytte til et råd venstreveteranen Trygve Bull i 1975 ga til SVs daværende parlamentariske leder Finn Gustavsen: «Når en feltherre har vunnet en seier, og særlig når den er knepen, bør han la infanteriet besette terrenget ... Politikk går ut på å vinne spillet, ikke å få seg en fjær i hatten».