Fjærvoll får topp-attest av Bondevik

I ukene som kommer vil samferdselsminister Dag Jostein Fjærvolls politiske dugelighet bli gjenstand for den mest kritiske saumfaring fra en opposisjon som lukter statsrådblod.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Pompøs, selvhøytidelig og udugelig», var den krasse beskrivelsen NTB (Norsk Telegrambyrå) brukte om samferdselsministeren i en omtale i går.

Derimot fikk Fjærvoll (52) den beste attest av sin sjef Kjell Magne Bondevik i går. Det gjorde sikkert godt for en mann som ikke har fått mange godord siste uka.

- Jeg har ikke noe å bebreide Fjærvoll. Han har jobbet med kraft og overbevisning, sa Bondevik.

Alt gikk galt

Fjærvoll virket lettet i går, selv om han ikke hadde hatt noen god dag. Det var snarere dagen da alt gikk galt. To falske brannalarmer i regjeringsbygget tvang ham ut i snøføyka i dress og pensko. Og da han innimellom mange andre presserende gjøremål hadde vært og åpnet Nationaltheatret stasjon sammen med kongen, var ikke statsrådbilen på plass. Det var derimot horden av pressefolk. Resolutt beordret Færvoll sine fire sikkerhetsvakter til å stenge skallet rundt svingdøra han befant seg i, og sto der som i et utstillingsmonter, skjermet for pressen, til bilen kom.

Det er slike og liknende situasjoner som bidrar til at han omtales som pompøs og selvhøytidelig. Som den eneste i regjeringen sier han «vi» eller «han» når han omtaler seg selv som statsråd.

Pensjonist-klar

Fjærvoll var i ferd med å pensjonere seg som rikspolitiker da han ble forsvarsminister i Kjell Magne Bondeviks regjering i 1997. Da Bondevik gjorde endringer i regjeringen, overtok Fjærvoll Samferdselsdepartementet, og fikk dermed ansvaret for fusjonsavtalen mellom Telenor og Telia. I media ble det hevdet at Fjærvoll fikk fortsette fordi Bondevik ikke hadde hjerte til å skuffe ham.

Postkasse

Fjærvoll kommer fra Hadsel i Nordland, er lærerutdannet og har både vært lærer, skoleinspektør og rektor. Til Stortinget kom han som representant i 1985, og toppet stortingskarrieren i perioden 1993- 1997 som visepresident i Odelstinget. Men hans rikspolitiske gjennombrudd kom da han nektet å flytte postkassa si fra husveggen til et samlestativ.

Nå kan han i det minste bli historisk på en større sak.