Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Fjerdemann på tiltalebenken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Tilfeldig at det ikke ble meg

«Tenker du det jeg tenker?» skal Benjamin ha spurt kameraten sin like etter at de passerte bilen der de satt som nå er tiltalt for mordet på ham. «Ja, nazister,» svarte vennen. Så løp de.

  • Det første Benjamin så, var ikke de som nå har forklart seg for retten, men den fjerde tiltalte: rasismen. Det kan ha vært én, det kan ha vært to mann som holdt i drapsvåpenet. Men det var ikke bare de som førte hånda. Den ble ifølge tiltalebeslutningen også styrt av en idé - om én rases overlegenhet over de andre.
  • «Hvem er den virkelige morderen?» spør den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij i sin største roman, «han som fører kniven, eller han som har formidlet ideen som tillater drapet?». Dostojevskij er en av verdenslitteraturens største kriminologer - vi må anta at enhver advokat med respekt for seg selv har lest ham, også på grunn av hans eget liv. Dostojevskij ble i sin ungdom dømt til døden for å konspirere mot tsaren, benådet på skafottet og sendt til tukthus i Sibir. Der bodde han sammen med rovmordere, landeveisrøvere og voldtektsforbrytere i fire år. Nesten alle hans store romaner omhandler forbrytelser, og flere har aktualitet for Benjamin-saken:
  • «Forbrytelse og straff» behandler mordets innvirkning på morderen, «De besatte» handler om ei revolusjonær gruppes ideologiske mord - og «Brødrene Karamazov» om hvem som er den virkelig skyldige, ideen som tillater mordet, den konkrete morderen, eller han som forklarer ideen for morderen. Ivan heter han i boka, hans idé er - for å si det enkelt - at Gud er død, følgelig er alt tillatt. Smerdjakov er den virkelige morderen, som tar Ivan på ordet.

Smerdjakov har en bakgrunn som ikke er ulik den til to av de tiltalte i Benjamin-saken: Hans mor var ute av stand til å ta seg av ham. Han er foraktet fra første stund, og utvikler seg til en kjekkas, hovmodig av underlegenhet. I Ivan opplever han for første gang at noen ser ham, derfor utbryter han: «Hele mitt liv står til Dem, som var det til Gud Herren selv!» Både Jahr og Andreassen har forklart at det var nynazister som ga dem trygghet og viste dem tillit.

  • Det sitter ingen Ivan på tiltalebenken i Tinghusets sal 227. Men ideen som forteller at vold og mord er tillatt, er der. Og den er blitt formidlet til de tiltalte på flere vis: gjennom symbolbruk, gjennom såkalt hvit makt-musikk, gjennom den bisarre forakt for svakhet som blant annet bruken av Jahr som askebeger vitner om, og gjennom deres forståelse av verden som sammensatt av raser og gjenger, ikke mennesker.
  • Dostojevskij vet hvem som var den virkelig skyldige. Han vet også at det er verdens Smerdjakover som lettest blir offer for de ideer som sprenger all moral. I Tinghuset blir det nok en hovedsak for forsvarerne å vise at vi «bare» står overfor drap, eller et ulykkestilfelle. For vi alle aner at en ny æra er innledet i Norge, dersom rasismen igjen har tatt steget fra uklar tanke til et ideal som markerer seg i hverdagen gjennom mord.
Hele Norges coronakart